Refleksjon skaper læring

Prøv å forestill deg et arbeidsliv hvor du aldri stopper opp og tenker etter: Hvorfor gikk det feil med det jeg prøvde på nå?? Er det smartere måter å løse denne oppgaven på? Hva betyr det jeg nettopp erfarte? Du ville raskt ende som en kork på opprørt hav…

Refleksjonens betydning for å utvikle faglig profesjonalitet, er vel dokumentert. Donald Schön, amerikansk filosof og læringsteoretiker, lanserte på 1980-tallet begrepet den reflekterte praktiker. Her beskriver han hvordan evnen til refleksjon både i og om/etter handling skiller de gode og de ikke fullt så gode profesjonelle.

Når vi snakker om organisasjoners læringsevne handler det nettopp om å sette refleksjonen i system, fra individet til gruppen og i det kollektive. Mange ledergrupper, team og faggrupper er dyktige på å bruke tid på systematisk refleksjon. Men hvorfor er vi så skjødesløse på dette punktet når det kommer til de vanlige kursene vi lager for våre medarbeidere?

Hvorfor trenger vi refleksjonen?

Refleksjon kan defineres som en bevisst mental prosess som – i forbindelse med læring – utfordrer de lærende til å bruke kritisk tenking om den informasjonen de er blitt presentert for, stille spørsmål ved dens gyldighet og trekke konklusjoner på bakgrunn av den.

I Mellanders læringskjede, som jeg har skrevet en egen artikkel om her på bloggen, er refleksjonen selve bensinen som driver læringsprosessen fram mot kunnskap og videre til kompetanse. I Kolbs erfaringslæringsmodell, er refleksjonen det avgjørende bindeleddet mellom erfaringen på den ene siden og abstrahering og konklusjon på den andre siden.

La meg legge på et par praktiske eksempler også:

  • Et amerikansk forskningsarbeid for noen år siden så på hva som var den viktigste enkeltfaktoren for å gjøre sykepleierstudenter (som kan en del teori og en del praksis) til profesjonelle sykepleiere (som kopler teori og praksis, og bruker det innenfor en etablert fagtradisjon). Forskningen konkluderte med at det var den organiserte, systematiske refleksjonene studentene i mellom etter at de hadde vært ute i praksis.
  • Hærens Taktiske Treningssenter (HTTS) på Rena går for å være det mest avanserte simuleringssenteret i Norden. Her har de som en tommelfingerregel for mange av de simuleringsøvelsene som kjøres, at 40% av tiden skal brukes til refleksjon etterpå. Jeg har snakket med offiserer som jobber der og som sier at ”refleksjonen er jo selve læringen, uten den blir det bare en masse usystematisk erfaring som kan lede deltakerne i helt andre retninger enn det vi har tenkt.”

Bombet av informasjon

Hvor ofte har du ikke vært på kurs som kun er en endeløs strøm av ord og PowerPoint-bilder fra talerstolen? Eller klikket deg gjennom e-læring som overbelaster hjernen med tekster, medier og visuelle og auditive inntrykk, før du spyttes ut på andre siden knapt i stand til å gjenfortelle hovedbudskapene i kurset? Tenk deg at bare litt av denne tiden – kanskje 5 eller 10% – ble satt av til refleksjon; at du alene eller, helst, sammen med andre faktisk fikk anledning til å knytte dine egne tanker til det du nettopp hadde blitt presentert for, vurdere om du trodde på budskapene eller ikke, forsøke å se sammenhenger i stoffet, komme opp med ideer til hva du kunne bruke av dette, …

Argumentet mot å gi slik plass til refleksjonen er ofte (gjerne fra forelesere som selv synes de har veldig mye viktig å si) at det ikke er tid. For meg er dette et meningsløst argument. Det blir som den indre motsetningen som ligger i Cormac McCarthys beskrivelse av snekkeren i romanen ”Over grensen”:

”De fleste mennesker lever sitt liv som snekkeren hvis arbeide gikk så langsomt fordi han hadde så sløve redskaper, at han ikke hadde tid til å kvesse dem.”

Vi må rett og slett begrense den rene informasjonsoverføringen og gi plass til bearbeiding av informasjonen i stedet. Det kan skje på mange måter, både i læringssituasjonen og etterpå. Særlig i e-læring er det vanskelig – eller kanskje umulig – å få til refleksjon direkte koplet til stoffgjennomgangen. Ingen vil sitte og stirre tomt på en dataskjerm mens de kontemplerer om de videre konsekvenser av en animasjon de nettopp har sett! Så da må vi organisere refleksjonen etterpå, f.eks. med individuelt refleksjonsnotat, brev til meg selv, samtale med leder, diskusjon i sosiale medier eller et møte ansikt til ansikt med andre som har tatt kurset. Refleksjon fungerer som regel best i gruppe.

Jeg vil komme tilbake med en artikkel om teknikker for både individuell og gruppevis refleksjon – snart…

1 KOMMENTAR

  1. Tilbaketråkk: Simulering – en snarvei til læring? | YtreVenstre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *