Baklengskjeding er en metode mange bruker når hunder skal lære kompliserte øvelser. Det handler rett og slett om å begynne med suksessen og jobbe seg bakover derfra.

Min store fritidsinteresse er å trene opp flatcoated retrieveren Sara til å bli redningshund. Når vi blir godkjent – forhåpentligvis sommeren 2013 – er vi til sammen en ekvipasje som drar ut på redningsoperasjoner for å finne savnede mennesker.

Det er mye en redningshund (og eieren!) skal lære. Og trening med hund har gitt meg mange refleksjoner om hvordan vi jobber med mennesker og læring. To grunnleggende ting må være på plass for at en hund skal komme i læringsmodus:

• Den må være motivert, og det blir hunden om den er stimulert til å synes at oppgavene den skal løse er kjempespennende. Dessuten hjelper det godt på om den synes at du som eier er sånn en kul kar at den gjerne vil at du skal bli fornøyd.
• Hundeføreren må vise entusiasme. Dette er moro, ikke sant? Jo mer sliten hunden blir og jo lengre tid det går før den finner det den er satt til å lete etter, jo mer entusiasme må du vise.

Hunder er enkle sjeler. Er ikke disse to tingene på plass, går det dårlig: De finner på helt andre ting å gjøre enn det du vil, de tar seg et bad underveis (”jeg fikk bare så lyst, skjønner du, sjefen”), de tar seg en tur på egen hånd eller de gidder ikke å gjøre noe som helst.

Hunder viser med kroppsspråket at de IKKE er klar for å jobbe og lære. Noen ganger kan vi se det samme hos kursdeltakere vi har, men som oftest skjuler vi mennesker vår manglende motivasjon. Det er egentlig mye vanskeligere å håndtere som lærer.

Søk – finn – meld – belønning

En av de grunnleggende søksøvelsene en redningshund må kunne, er rundering. Da går hundeføreren langs en midtlinje, f.eks. en sti, mens hunden løper ut til høyre og venstre, 50-60 m på hver side, og så litt framover og tilbake til hundefører, i det som blir en buktende slangsbevegelse, opp til 800-1.000 m framover. Når hunden så finner ”noe” gjemt i skogen, bøyer den seg ned og tar i munnen et tykt bitt den har hengende rundt halsen. Så løper den inn til hundeføreren på midtlinjen med bittet i munnen og viser det til ham/henne. Det er signalet om at ”jeg har funnet noe” (og ”noe” trenger ikke å være et menneske, men kan f.eks. være en sekk eller et klesplagg). Hundefører tar bittet ut av munnen og sier ”vis”. Hunden tar så med seg føreren ut i skogen og viser hva den har funnet. Og da vanker det en belønning.

Dette er rundering i grove trekk. Det er en komplisert øvelse med mange trinn å lære for en hund (de er som nevnt enkle sjeler). Nyere tenking om hundetrening bruker derfor baklengskjeding som innlæringsmetode. Det kan f.eks. foregå slik:

• Steg 1. Hund og hundefører står i pkt. A, en annen person står synlig i pkt. B. Hunden løper til person B og får en belønning når den kommer dit.
• Steg 2. Person B har gjemt seg slik at hunden må lete. Den får belønning når den finner B.
• Steg 3. Når hunden finner B blir den kalt tilbake av hundefører, som gir den belønning.
• Steg 4. Hunden finner B, blir kalt tilbake av hundefører, som roser og så lar hunden løpe ut til B igjen – hvor den får belønning.
• Steg 5. Hunden må løpe en gang på hver side før den finner noe. Etter hvert må den løpe flere og flere ganger mellom hvert funn.
• Steg 6. Hunden lærer å ta bittet i munnen og levere det til hundefører før den får ros/belønning.

Og så videre… Metoden virker selv om det å lære hele kjeden kan ta månedsvis, ja, mer enn et år, for en hund .

Også for mennesker?

Mange situasjoner jeg har vært i hvor mennesker skal lære ferdigheter, bruker den motsatte metoden – forlengskjeding. Vi lærer bakgrunn og premisser, og setter sammen øvelsen trinn for trinn fram til vi får det til, og så repeterer vi forfra igjen.

Det kan ofte bli en lang vei fram til mestring med denne metoden. Kan det tenkes situasjoner hvor det er bedre å la deltakerne våre begynne med mestringsopplevelsen (”ja, jeg fikk det til, jeg vet ikke helt hvordan, men noe positivt skjedde og det var kult”), og så deretter la dem lære hva veien dit er – eller enda bedre: selv finne ut hva veien dit var? Kanskje kan nettopp det gi en sterkere motivasjon for å lære og en mer logisk kjede for deltakeren?

Jeg har ikke funnet noen veldig gode eksempler ennå, men leker med tanken på f.eks. å bruke varianter av metoden i kurs i presentasjonsteknikk (yes!) og simuleringer i 3D-verdener.

Baklengskjeding er for øvrig en metode som jeg synes rimer godt med teorien bak Kolbs erfaringslæringsmodell, som begynner med erfaringen og går videre til refleksjon, abstrahering og til slutt ny eksperimentering. Bare med den forskjell at i baklengskjeding skal vi ikke ha en hvilken som helst erfaring, men starte med en suksess (som fortjener belønning).