Vi vet at den fysiske utformingen av arbeidsplassen har direkte betydning for den daglige dialogen og samhandlingen mellom medlemmene i organisasjonen. Hvordan vil vi utforme et eget rom for læring?
Rom for læring er en idé jeg fikk for mange år siden, da jeg først begynte å interessere meg for uformelle læringsprosesser og erfaringslæring i organisasjoner. I korthet går ideen ut på å bygge et konkret, fysisk rom på en arbeidsplass, dedikert til kunnskapsutvikling og læringsprosesser.
En lekeplass for læring
Forskning viser at så mye som 80% av læring og kunnskapsutvikling i organisasjoner skjer gjennom uformelle prosesser. Her skapes også mye av den unike kompetansen, det vil si den som er både organisasjons- og oppgavespesifikk. Organisasjoner trenger i langt større grad å støtte de uformelle læringsprosessene, men uten å byråkratisere og dermed strupe dynamikken rundt dette.
Først og fremst handler dette om å lage arenaer i form av konkrete møteplasser hvor ansatte møtes i den hensikt å lære av hverandre og utvikle ny kunnskap. Dernest handler det om å utvikle metoder, roller og en kultur for dialogbaserte læringsprosesser uten klart definerte mål og tidsrammer. Læringen må skje i en kontekst og innenfor rammene av en prosess. Tilgang på informasjon er i seg selv ingen tilstrekkelig betingelse for læring.
I min idé har jeg sett for meg nesten en slags lekeplass for læring, fleksibel nok til å kunne organiseres for mange ulike læringsprosesser og med alle mulige digitale og praktiske hjelpemidler. (Med min taktile læringsstil er jeg avhengig av å jobbe med fingrene – med tavle og kritt eller f.eks Legoklosser – for å kunne tenke!)
Teoretisk og praktisk ramme
Et rom for læring har tre hovedelementer:
- Gruppeprosesser: Til rom for læring går man med teamet sitt, prosjektgruppen eller andre som man mener vil ha faglig nytte av å snakke sammen. Det skal være en metodikk rundt hvordan dialogene i gruppen skal legges opp, basert på…
- …konstruktivistisk pedagogisk teori. Til prosess og konstruksjon hører også en rekke ulike praktiske og teknologiske hjelpemidler. Diskusjoner og oppsummeringer skal også kunne lagres, slik at grupper kan ha en klar progresjon i sitt arbeid.
- Den fysiske utformingen henter ideer fra ny forskning om hvordan design av arbeidsplasser påvirker effektivitet og læring. Rom for læring har en innredning som bryter med det konvensjonelle møterommet og som stimulerer lek, kreativitet og ulike typer prosesser alt etter hva behovene er.
Rommet skal kunne brukes som en ramme for flere typer læringsprosesser: formelle (kurs og workshops), halvformelle (f.eks. prosjektoppsummeringer og erfaringssamlinger) og uformelle (fagprat i teamet, idéutvikling etc.).
Fiskesnøret er ute
Her kan du laste ned et kort notat som utdyper ideen: Rom_for_laering
Mange virksomheter har vært nysgjerrige på ideen om rom for læring, men ingen – så vidt jeg vet – har ennå gjort mer enn å lukte. Jeg fortsetter imidlertid å tenke rundt dette, fordi jeg tror det er viktig. Noen som har lyst til på ta opp tråden?
Et innspill fra min tid som lærer på videregående:
Klasse a og b hadde samme fag, samme opptakskriterier og samme lærere. Hvert år.
Hver år viste det seg imidlertid at klasse a alltid fra første skoledag var faglig kritiske, stilte spørsmål, diskuterte, og ikke minst svært pratsomme (sosiale), mens elevene i klasse b alltid satt helt stille og lytte til sine lærere. Det tok alltid flere måneder av skoleåret før elevene i b-klassen aktivt tok initiativ i klassen.
Hvorfor var det slik?
Klasserommene var innredet ulikt.
A-klassen hadde pulter som vendte mot hverandre, slik at de satt tett side om side, og også så flere medelever i ansiktet. B-klassen hadde pulter i tradisjonelt klasseromsoppsett, hvor en satt i rader og kolonner, og så ryggen på eleven foran seg.
Rommets utforming påvirker oss mer enn vi kanskje aner…
Tilbaketråkk: Framtidens kunnskapsarbeid | YtreVenstre
Tilbaketråkk: Læring i praksisfellesskap | YtreVenstre
Aftenposten søndag12.5 har en artikkel som tangerer dette området: Her sies det bl.a:
– Man må finne de gode ideene, og da er det viktig å vite hvordan disse oppstår. Min konklusjon er at lek er viktig for å skape god samhandling på jobb og trygghet og tillit mellom medarbeiderne. Når dette ikke er på plass ender kolleger opp med å konkurrere og ikke tørre å spørre om hjelp. Det hindrer idémyldring, sier Kildal.
Jeg tror jo at dette er veldig viktig. Samtidig kvier jeg meg jo: blir man tatt alvorlig… Hva skal til for å få «seriøse» mennesker til å tro på dette budskapet. Til å tørre å «løsne på snippen»? Er det noen som har noen gode eksempler å vise til?
Se artikkelen i sinhelhet: https://www.evernote.com/shard/s3/sh/479a7b29-2b9f-4a96-a41b-6b7fef6b1447/ce3f548e02965b3babb8eca9764f9c6c
Håper det kommer noen flere svar her. Vil bare si at jeg har kjent på det samme dilemmaet mange ganger. Men jeg har også erfart, at hvis du tar deg god tid til å forklare hensikten med å bruke lek, er du i hvert fall et stykke på vei. Jeg har også erfart at det er viktig å ta det gradvis; begynne med enkle og ganske ufarlige øvelser og deretter gå videre. I mange organisasjonskulturer vil selv det å bruke rollespill som metode være problematisk og av mange bli oppfattet som useriøst. «Vi er jo her for å få påfyll, ikke drive med skuespill», som var en replikk jeg en gang fikk. I det tilfellet hadde jeg gått for hastig fram.
Tilbaketråkk: Selv-organiserte læringsmiljøer – noe å tenke på? | YtreVenstre
Tilbaketråkk: Selv-organiserte læringsmiljøer – en god idé? | YtreVenstre