Læring i praksisfellesskap

Etienne Wengers konsept om ”Communities of Practice” må være en av de mest refererte teoriene på feltet læring i arbeidslivet de siste ti-femten årene. Men selv om oppskriften kan virke selvfølgelig, er det i praksis vanskelig å få til gode fellesskap.

Hva er et ”community of practice”, eller praksisfellesskap, som vi kan kalle det på norsk? Det er, i det ytre og sett i forhold til arbeidslivet:

  • en gruppe av mennesker
  • som kommer sammen (jevnlig) for å lære
  • med utgangspunkt i erfaringer fra sitt arbeid
  • og med siktemål om å gjøre jobben sin bedre

Tre premisser må være på plass før vi kan snakke om et slikt fellesskap:

  • IDENTITET: Fellesskapet er ikke en mer eller mindre løs samling av f.eks. kontakter, men har en identitet definert av felles interesser. Deltakelse innebærer en tilslutning til denne identiteten og en delt kompetanse som skiller gruppen fra andre grupper.
  • FELLESSKAP: Medlemmene deltar i felles aktiviteter og diskusjoner, hjelper hverandre og deler informasjon. Og de bygger relasjoner som hjelper dem å lære av hverandre. Dette kan skje i en gruppe av mennesker som jobber daglig sammen eller det kan være mennesker som møtes av og til, men ellers har sitt selvstendige arbeid utenfor gruppen.
  • PRAKTIKERE: De som deltar i fellesskapet gjør det ikke bare fordi de er interessert i de temaene som tas opp, de er selv praktikere og kan dele erfaringer, refleksjoner og verktøy med de andre medlemmene.

Noen ganger blir praksisfellesskap til av seg selv, uten at vi har satt noen merkelapp på gruppen. For eksempel har en gruppe sykepleiere på et sykehus gjort det til en vane å møtes i lunsjen innimellom og snakke om jobberfaringer. Dét er et praksisfellesskap, og kanskje også et som er veldig viktig for deres profesjonelle utvikling. Et annet eksempel er avdelingen som alltid bruker litt tid på sine møter til åpne evalueringer av prosjekter som er avsluttet.

Praksisfellesskap kan også være formaliserte grupper, både i og på tvers av organisasjoner. Og hver og en av oss kan inngå i flere grupper, både formaliserte og ikke-formaliserte.

praksisfellesskap

Så, hvordan gjør vi det?

Vi har alle erfaringer fra ulike praksisfellesskap, hvor en del har fungert bra, andre ikke. Noen ganger kan vi sette fingeren på hva suksessfaktorene – eller roten til problemene – er, andre ganger er dette mer diffust. I følge Wenger er bygger en læringsarkitektur for praksisfellesskap på tre komponenter:

ENGASJEMENT: Å støtte enkeltmenneskers engasjement i organisasjoner er det samme som å støtte etableringen av praksisfellesskap. Den engasjerte vil automatisk søke fellesskap for å dele, men også hente næring til sitt eget videre arbeid. Helt konkret er det også en del støtteressurser i denne komponenten:

  • Gjensidighet: Fysiske og virtuelle rom (se min tidligere bloggartikkel om såkalte rom for læring), kommunikasjonsteknologier, tid til interaksjon, litt penger for å støtte møteaktiviteter, fleksibilitet i tilhørighet (ikke enten 100% med eller helt ute), definerte ”inngangsporter” til fellesskapet, og så videre.
  • Kompetanse: Et register av ulike aktiviteter og verktøy i gruppen for å få ut engasjement, erfaringer og refleksjoner fra de som deltar.
  • Kontinuitet: En viss ”hukommelse” i form av referater, dokumentasjon etc.

FORESTILLELSE (Imagination): Det som løfter samtalene i fellesskapet utover det kortsiktige og direkte problemløsende. Dette handler bl.a. om å tune medlemmene inn mot en felles oppfattelse av mening med fellesskapet, gjennom f.eks. historiefortellinger. Det handler også om bevisst å bruke ulike teknikker for å utforske ting og fenomener, leke med ulike tankebilder, lage scenarier og spill, og så videre. Og det handler om tid, vilje og teknikker for å reflektere.

Jeg ser her også betydningen av en delt kunnskapsvisjon for organisasjonen, som Ichijo, Nonaka og von Krogh skriver om i boken ”Slik skapes kunnskap” (se tidligere bloggartikkel): visjonen som vi bruker, ikke for en stram styring av all aktivitet i organisasjonen, men som en inspirasjon og en retningsgiver. Flere av de ”hjelperne” som omtales i denne boken passer for øvrig meget godt inn i tenkingen til Wenger.

INNRETTING (Alignment): Den siste komponenten handler på et vis om å disiplinere forestillelsen for å gi den en konkret (og nyttig) retning. Her kommer ulike elementer av formalisering inn, både når det gjelder å gi fellesskapet en legitim plattform (definert av organisasjonen), et mandat, arbeidsprosedyrer, og så videre.

I bokens kapittel 10 gir Wenger også et helt spesifikt rammeverk for hvordan man jobber med disse tre komponentene i praksis.

Vil du lese mer?

Etienne Wenger er en sveitsisk, nå USA-basert, utdannings- og organisasjonsteoretiker og –praktiker. Han var tidligere tilknyttet smått sagnomsuste Institute for Research on Learning i California, men er nå frilans. Den første boken om praksisfellesskap kom i 1998, med tittelen ”Communities of Practice: Learning, Meaning and Identity” (Amazon). Seinere kom han også med boken ”Cultivating Communities of Practice: A Guide to Managing Knowledge” (Amazon). Sammen med Jean Lave har han dessuten skrevet en mye omtalt og meget interessant bok om såkalt ”situert læring” (”Situated Learning. Legitimate Peripheral Participation”, 1991, se Amazon). Dette handler i korthet om at læring må skje i den samme konteksten som det lærte skal anvendes i.

Her er hjemmesiden til Etienne Wenger og her finner du en kort omtale av ham på Wikipedia.

4 KOMMENTARER

  1. Tilbaketråkk: Viktige nye roller i kompetansearbeidet | YtreVenstre

  2. Tilbaketråkk: Situert læring – et helt annet pensum | YtreVenstre

  3. Tilbaketråkk: Invitasjon: Seminar med Etienne Wenger 28. mars | YtreVenstre

  4. Tilbaketråkk: Historiefortelling som evaluering | YtreVenstre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.