Ofte er det vanskelig å følge tråden fra en læringssituasjon og videre inn i praksisfeltet for deltakerne. Anekdotisk historiefortelling er en metode som kan hjelpe. Den bidrar dessuten til en viktig bevisstgjøring for deltakerne om hva de har lært og hvordan de har brukt læringen.
I mars i år holdt Etienne Wenger et seminar i Norge med tittelen ”Communities of practice and social learning: Recent development in theory and practice”. For den som ikke er kjent med Communities of Practice-begrepet – eller praksisfellesskap, som det gjerne kalles på norsk – handler det i korthet om grupper av mennesker som kommer sammen (jevnlig) for å lære, med utgangspunkt i erfaringer fra sitt arbeid, og med siktemål om å gjøre jobben sin bedre. Wenger er mannen bak teorien, som ble voldsomt populær for 10-15 år siden. Se tidligere artikkel på bloggen om denne.
En av utfordringene med praksisfellesskap er å vurdere verdien/nytten av dem. De har jo som regel ikke noe tydelige definert (lærings-)mål, og det er ikke noe avgrenset faglig innhold som skal læres. I stedet oppstår læring som en effekt av dynamiske prosesser mellom mennesker, hvor det hver enkelt bidrar med av kunnskap, erfaringer og evne til dialog rundt faglige problemstillinger, avgjør både retning og nytte.
Der er det Wenger selv nå kommer opp med en metode som skal gjøre det enklere å vurdere hva praksisfellesskap gir tilbake til de enkelte deltakerne. Metoden ble presentert på seminaret i mars og vil bli nærmere publisert seinere i år.
Verdier på fire nivåer
Wengers metode tar utgangspunkt i at et praksisfellesskap (eller et annet kompetansetiltak) kan skape verdi på fire nivåer:
1. Umiddelbar verdi: opplevelse/følelse av verdi
2. Potensiell verdi: her har det skjedd noe som kan få konsekvenser seinere
3. Anvendt verdi: den som deltar bruker det potensialet som ble gitt
4. Realisert verdi: anvendelsen fører til konkrete resultater
Dette ligger jo ganske nært opp til Kirkpatricks klassiske 4-nivåmodell for evaluering (se tidligere artikkel). Men Wengers metode er annerledes på to viktige punkt. For det første søker den å følge en streng gjennom de fire nivåene. For det andre er den først og fremst individuelt rettet. Det er ikke en metode for å måle den samlede effekten av f.eks. et praksisfellesskap. Til det er hver enkelt deltakers erfaringer for ulike.
I de strengene som skapes ligger historiefortellingene, f.eks:
Det var et bra møte > Jeg ble godt kjent med NN > Vi har seinere utviklet et eget samarbeid om … > Som har ført til at …
Og i dette ”Som har ført til at…” ligger den virkelige verdien/nytten, om vi kan si det slik. Det er en subjektiv fortelling om nytte, men antagelig en like god indikator på nytte som andre, tilsynelatende mer objektive målinger gir.
Slik presenterer Wenger de fire nivåene, med et par eksempler på strenger gjennom dem:
Så ligger det selvsagt her også en mulighet for at historiestrengen brytes av, det vil si at fortelleren kun kommer et, to, kanskje tre nivåer bortover. Han/hun kan ikke se noen videre verdi. Den risikoen har vi i alle typer kompetansetiltak.
Hvordan få mennesker til å fortelle sine historier?
Å fortelle en individuell historie om verdi av læring krever en høy grad av bevissthet om årsakssammenhenger. Og den bevisstheten vil ofte ikke være på plass initielt hos deltakerne. Da må de hjelpes i gang, enten gjennom en intervjuteknikk eller ved at de selv støtter seg til en struktur eller konkrete spørsmål. Wenger har utviklet en mal med et sett spørsmål som skal veilede gjennom en slik (individuell) historiefortelling:
Det kan nok innvendes et det å følge et slikt skjema – i hvert fall om det følges nettopp som et skjema – vil skygge/stenge for den narrative flyten i en fortelling, og dermed virke mot sin hensikt. Jeg ser imidlertid dette først og fremst som en veileder; et utgangspunkt som hjelper oss i gang.
Bruk i andre sammenhenger
Jeg har tidligere snakket varmt for bruk av historiefortelling som metode i læring (se egen artikkel), bl.a. fordi vi gjennom historier ofte enklere kan knytte sammen det teoretiske og praktiske i det som skal læres. Nå ser jeg også hvordan historiefortelling kan brukes i den andre enden; i evalueringen av læring. Jeg mener at den metoden som Wenger har laget kan anvendes i langt flere sammenhenger enn bare på praksisfellesskap, også når det gjelder mer formelle kompetansetiltak, som f.eks. et klassisk kurs. Man må imidlertid ha for øye at metoden retter seg mot individet, og at å trekke konklusjoner for en hel gruppe mennesker vil kreve mange slike historier. På den annen side kan et knippe individuelle historier være nok til å gi en rimelig indikasjon på om læringen har hatt den ønskede effekt.