En gang ble en sinnrikt konstruert maskin med rennende vann, sluser og hydraulikk brukt til å forklare hvordan britisk økonomi fungerer. Som læremiddel var den genial og vi kan gjerne bruke den som inspirasjon i andre sammenhenger.
Til alle tider har makroøkonomiens grunnleggende utfordring vært å svare noenlunde presist på spørsmål av typen hva skjer hvis…? Og til tross for stadig mer avanserte modeller og simuleringsprogrammer, kan faget ennå ikke gi anbefalinger med resultatgaranti til rådville politikere. Men så skjer det altså innimellom, at noen går usedvanlige skritt i sin leting eller løsninger. Historien her er smått absurd:
Bill Phillips fra New Zealand var student ved London School of Economics. Opprinnelig var han utdannet ingeniør, men interessen for økonomifaget ble vekket etter andre verdenskrig, da gjenreisning og økonomisk vekst var alfa & omega. Selv hadde han tilbragt store deler av krigen i en japansk krigsfangeleir, hvor han – med overhengende fare for dødsstraff – stjal materialer og verktøy fra sine voktere og etter hvert klarte å bygge en radio og et system for å koke tevann til to tusen medfanger (japanerne fant aldri ut av hvorfor lysene i kaserne deres begynte å lyse svakere kl. 22 hver kveld).
Rundt 1947-48 begynte Phillips å sysle med ideen om å lage en maskin for å modellere sammenhengene i en økonomi på en måte som både ga presise svar og som kunne gi folk en mer intuitiv forståelse av hvorfor. En ganske uredd ambisjon for en student, kan man si. Den første prototypen ble bygd med et sammensurium av tanker, rør, sluser, pumper, fiskesnøre og akrylmasse, hvor farget vann ble drevet rundt ved hjelp av en vindusviskermotor tatt fra et Lancaster bombefly. En ny og mer raffinert versjon, men med de samme grunnprinsippene, ble lansert i 1949 og ble raskt betegnet som en sensasjon.
Det maskinen ganske enkelt gjør er å vise finansstømmer i en økonomi, hvor noe går til privat og offentlig forbruk, noe til investeringer, noe til sparing, og hvor det hele påvirkes av bl.a. renter og pengemengde. Vil man undersøke hva som skjer om sparingen øker, vel, så regulerer man bare slusen inn til spare-tanken litt, og vips!, så går det for eksempel mindre inni forbruks-tanken. Lengre ned i strømmene kan man også se hva slags effekter ulike tiltak har på bl.a. arbeidsledighet.
Konsepttegning til venstre, maskinen til høyre
Maskinen – to meter høy, halvannen meter bred og en meter dyp – ble bare laget i rundt tjue eksemplar. De fleste havnet på universiteter for bruk i undervisning, men noen ble også kjøp av finansdepartementer og nasjonalbanker, bl.a. Bank of England, som i flere år brukte den hyppig til å teste ulike teorier. Men så ble det nærmest opplest og vedtatt at maskinen ikke lenger dugde som forklaringsmodell. Det var for mange faktorer som ikke var lagt inn, bl.a. inflasjon, og den tok i liten grad hensyn til internasjonal finansøkonomi. Så maskinene ble demontert og kastet.
Det offisielle navnet var for øvrig The MONIAC (Monetary National Income Analogue Computer), men ble også kjent som Phillips Hydraulic Computer, the Financephalograph og rett slett the Phillips Machine. Maskinen ble altså kalt en computer selv om den ikke var elektronisk, fordi det den jo gjorde, var å kalkulere – compute – ved hjelp av vann!
Her er en artikkel om maskinen fra The Guardian og her er en på Wikipedia. På YouTube det også en video som demonstrerer maskinen:
All ære til ideen
Se på en formel fra makroøkonomien:
Det et kanskje enorme mengder tankearbeid som ligger bak en slik formel, og kanskje gir den både innsikt og verktøy til de som forstår den. Men du har et grandiost pedagogisk problem hvis dette er hva du har for hånden når du skal forsøke å forklare de uinnvidde hva det hele handler om. Nettopp her var det the MONIAC viste sin genialitet ved å visualisere og stoffliggjøre sammenhenger slik at de fleste kunne forstå det. Vi har jo alle et forhold til vann. Som barn har vi gravd kanaler og bygd demnininger i jorda. Vi har sett vassdrag. Vi skjønner det intuitivt når vann renner inn i en maskin at sender du mer til høyre vil det gå mindre til venstre, og stenger du helt igjen her vil det tørke ut der.
Umiddelbart tenker jeg, at det må være andre fagkomplekser hvor det er behov for tilsvarende maskiner, ikke nødvendigvis med vann, men hvor man bruker kjente materialer, stoff, strukturer, metaforer etc for å forklare sammenhenger, for elever, studenter og den gemene hop. I dag ville selvsagt MONIAC blitt laget digitalt, med vann i form av piksler og bytes i stedet for molekyler. Men det er noe ved det fantastiske taktile, det håndgripelige, her som jeg tror ville gått tapt, dessverre.
Det finnes bare ett eneste komplett eksemplar igjen av maskinen. Det står på London Science Museum. For meg var det å oppdage denne maskinen alene verdt besøket på museet.