Simulering – en snarvei til læring?

Simulering er målrettet, interaktiv og praktisk trening for å oppøve ferdigheter. Ofte kostbart å utvikle og krevende å delta på, javisst, men med stort potensiale for effektiv læring, om det blir gjort riktig.

Simuleringsbasert trening har vært brukt i flere deler av arbeidslivet i en årrekke. I Forsvaret er dette den dominerende læringsformen. Flyselskaper bruker det, og ikke bare pilotsimulatorer. Oljeselskaper bruker det, bl.a. for å trene operasjonsstyring på plattformer. Og i helsevesenet har dette blitt mer og mer populært de siste årene, bl.a. for å trene samhandling i akuttmedisin og kirurgiske team. Flere sykehus har bygd opp egne simuleringssentre, hvor man bruker meget avanserte pasientdokker til å komme så nær den kliniske virkeligheten som mulig. Men, som jeg skal komme tilbake til, simuleringsbasert trening trenger absolutt ikke være høyteknologisk og kostbart.

med_simGrovt sett kan vi snakke om to hovedkategorier av simuleringer:

  • LUKKEDE: Det er bestemte prosedyrer/handlingsmønstre, definert på forhånd, som skal læres.
  • ÅPNE: Det er ikke én fasit, en gitt utgang på øvelsen, og det å reflektere over ulike handlingsvalg er i seg selv et viktig moment i læringen.

Åpne simuleringer kan ofte gå over i scenariobygging. Jeg har selv vært med på en spennende øvelse med dette en gang, da jeg hadde et engasjement i Sosial- og helsedepartementet for å jobbe med beredskapsansvar på deres arbeidsområde. For å se hvordan de ulike etatene (departement, Statens helsetilsyn, Statens strålevern, Folkehelseinstituttet osv.) klarte å samarbeide seg i mellom ved større kriser, men også samarbeide med bl.a. Politiet og Forsvaret, lagde vi en to-dagers simuleringsøvelse i en sivilforsvarsbunker i Groruddalen. Utgangspunktet var følgende: En ulykke i et atomkraftverk nordvest i Russland har satt i gang en enorm flyktningestrøm. I løpet av en uke kommer det 200.000 russiske sivile inn i Finnmark og Nord-Troms, samtidig som radioaktivt nedfall truer vår egen befolkning. Hvordan håndterer myndighetene en slik situasjon?

Det ble en spennende øvelse, som avdekket at det – for å si det pent – var en del huller i beredskap og samhandling. For eksempel kunne en representant fra Statens helsetilsyn si at de ville bruke Forsvarets transportfly til å frakte nødhjelpsutstyr fra lagre i sør og opp til katastrofeområdene. Nei, svarte en representant fra Forsvaret, i en slik situasjon vil vi ha mer enn nok av andre oppgaver for disse flyene. Så hva gjør man da? Akkurat på dette problemet er det en løsning, og simuleringen er en ypperlig metode for både å oppdage utfordringer man har og finne løsninger.

Det er for øvrig skrevet en ypperlig bok om scenarioplanlegging av Kees van der Heijden, tidligere strategidirektør i Shell: ”Scenarios: The Art of Strategic Conversation”. Heijden skriver om hvordan oljekrisen i 1973 kom like overraskende på Shell som alle andre oljeselskaper, men at Shell kom seg mye raskere ut av krisen fordi de hadde jobbet mye med scenarioøvelser på toppnivå i en årrekke og dermed hadde en langt bedre handlingsberedskap enn andre.

Den metodiske plattformen

Simulering er læring gjennom reflektert handling. Handlingen i seg selv er viktig, men kun som et underlag for en videre læringsprosess, individuelt eller kollektivt. I sin enkleste form har simuleringsbasert trening tre faser:

Introduksjon >> Simulering >> Refleksjon

Introduksjonen skal gi en faglig kontekst til øvelsen og hjelpe deltakerne i gang rent praktisk. Refleksjonen er ofte en fasilitert diskusjon om erfaringer, alternative handlinger som kunne vært valgt, og så videre. Og den kan gjerne følges også av en individuell refleksjon, f.eks. gjennom refleksjonsnotater. (Se for øvrig egen artikkel om refleksjon på denne bloggen.)

Refleksjonen er avgjørende for simuleringens verdi. Det er her vi skaper bevissthet om erfaringer og går videre derfra til læring. Det er verdt å merke seg at Hærens Taktiske Treningssenter på Rena bruker som en tommelfingerregel at 40% av tiden i en simuleringsøvelse skal brukes til refleksjon.

Kolbs erfaringslæringsmodell er en annen mye brukt metodisk plattform for simuleringer. Den tar utgangspunkt i handlingen og går videre derfra til refleksjon, så teori og så nye øvelser.

Kolbs_sirkel

Trinn 1 – handlingen – kan gjøres på mange forskjellige måter. Rollespill er f.eks. en billig metode, men med rom for å simulere mange forskjellige situasjoner.

For den som vil dykke dypere ned i metodelitteraturen anbefaler jeg boka ” Using Simulations for Education, Training and Research”, redigert av Peter Dieckmann ved Dansk Institut for Medicinsk Simulering (DIMS). Selv om utgangspunktet er helsevesenet, kan den brukes som veiledning for simuleringer i omtrent alle andre kontekster også. Blant annet er det en nyttig tabell som viser sammenhengen mellom prosessmål, suksessfaktorer og barrierer. Jeg tar også med en kort oppsummering av noen av bokas anbefalinger for simuleringspraksis:

  • Se simuleringen som en helhet, men med ulike deler/faser
  • Skill verifisering fra validering, og sjekk begge (verifisering: har vi realistiske mål for simuleringen?, validering: er kvaliteten på målene gode nok til at deltakerne lærer det vi ønsker at de skal lære?)
  • Skill læringsprosess fra læringsutbytte
  • Hjelp deltakerne godt i gang slik at ikke praktiske vanskeligheter og rent teknisk mestring kommer i hovedfokus
  • Gjør det enkelt (!)
  • Vurder kritisk omfanget av simuleringen og hvor mange øvingsmomenter som legges inn
  • Simulering er samarbeid, ikke krig/kamp

Leverer simuleringsbasert trening de resultatene den lover? Noen entydig forskningsbasert konklusjon er selvsagt umulig å trekke, fordi suksess, her som ellers, alltid vil avhenge av en rekke faktorer. Men dyptgående evalueringer utført bl.a. ved DIMS viser at simuleringsbasert trening i mange tilfeller er svært effektiv – både pedagogisk og kostnadsmessig – læring. Ja, det vil til og med ofte være omtrent den eneste måten man kan lære en del ting på, om man ikke tar den lange veien om refleksjon rundt virkelig praksis.

Virtuelle simuleringer

De siste årene har vi fått en rekke spennende muligheter for virtuelle simuleringer, nærmest rett inn i PCen. For eksempel brukes 3D-verdener i opplæring en rekke steder. Mange vil umiddelbart tenke SecondLife her, men dette er en svært enkel og begrenset løsning sammenliknet med en del av de andre systemene som etter hvert er på markedet (SL har dog den utvilsomme fordelen at det er gratis). Jeg har tidligere skrevet en egen bloggartikkel om simulering i 3D-verdener, som bl.a. omtaler et spennende eksperiment i Forsvaret.

camo

Fra simulering av norske soldaters møte med afghansk sivilbefolkning

Lukkede dataspill brukes også mer og mer i simuleringstrening. Her kan en enkelt bruker spille mot programmerte karakterer/motspillere. Slike spill vil imidlertid alltid ha et sterkt begrenset handlingsregister å velge i.

Jeg kjenner eksempler på at World of Warcraft er brukt i bl.a. trening av samhandling i lederteam. WoW blir en slags mellomting mellom de helt åpne rollespillene i 3D-verdener og de lukkede dataspillene.

Vi kan lage videobaserte simuleringer i e-læring også, hvor et handlingsforløp deles opp i mange små sekvenser med muligheter for flere veivalg, og hvor brukerens valg i et trinn får konsekvenser for den utfordringen hun presenteres for i neste trinn. Her er en modell for hvordan en slik øvelse kan legges opp, med eksempel fra brannverntrening:

Sim_brann

Virtuell simuleringsbasert trening. har et stort potensiale og kan brukes i en rekke sammenhenger i arbeidslivet, f.eks. i brannvern, etisk refleksjon, flerkulturell kommunikasjon, førstehjelp, forhandlingsteknikk, HMS-arbeid, håndtering av ustabile personer, intervju- og medietrening, konflikthåndtering, krisehåndtering, maskinoperasjon, medarbeidersamtale, observasjon og gjenkjennelse, operasjonsledelse, opptreden på ulykkessted, pasientkommunikasjon, redningsoperasjoner, salg og service, sikkerhetskontroll, stressmestring, reaksjonstrening, teamarbeid og gruppeprosesser, veiledning.

Den store utfordringen i virtuelle simuleringer er å få til den refleksjonen som vi har sett er helt avgjørende for å gå fra stimuli til læring. Her må vi bygge kombinerte læringsmodeller som helt eksplisitt ivaretar det viktige sisteleddet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.