«Du rubbar min existens»

Er det slik at deltakernes tilfredshet med kursopplegg og instruktører kan tas som en indikasjon på at det har skjedd læring? Og: Kan læring likevel ha skjedd selv om deltakerne ikke er tilfredse, ja, direkte misfornøyde?

For mange år siden (jeg unnskylder meg med det) fikk jeg en e-post fra en deltaker noen dager etter et kurs jeg hadde holdt. Han skrev at han var blitt kraftig provosert av flere passuser i kurset. Det gjaldt både faglige resonnementer jeg hadde og undervisningsmetoder og -grep jeg brukte. Han fant også at min stil i alminnelighet og holdning til deltakerne til tider slett ikke holdt mål. Stor var derfor min forbauselse da han mot slutten av meldingen skrev følgende:

Jeg opplever likevel at jeg lærte mye på og av dette kurset. Dine utilsiktede provokasjoner stimulerte meg til å tenke både på mitt eget forhold til faget og hvordan jeg mener at god undervisning bør legges opp. Jeg tror ikke jeg kommer på kurs med deg igjen, men denne ene gangen var verdt tid og penger.

Jeg holder mange kurs og denne historien dukker ofte opp i erindringen både når jeg får gode og, vel, ikke fullt så gode tilbakemeldinger. Jeg merker at det den har gjort, er å gjøre meg årvåken når det gjelder å ta både ris og ros med en klype salt. Og det er det god grunn til.

Ubehag – en betingelse for læring?

Deltakernes tilfredshet med et kursopplegg måles gjerne gjennom såkalte responsevalueringer, som gjennomføres på slutten av et kurs eller en kort tid etterpå. Vi spør deltakerne hva de synes, om de mener at de har lært noe, hva de tror de kommer å anvende i egen jobb av det de har lært, hva de synes om instruktøren, og så videre. Målingen gjøres gjerne på tallskalaer.

I en liten, men sterkt anbefalt bok av de britiske forskerne Tamkin, Yarnall og Kerrin – ”Kirkpatrick and Beyond: A review of models of training evaluation” – gjør de en metastudie av forskning på evaluering i læring. Når det gjelder verdien av responsevalueringer er konklusjonen i beste fall usikker. Flere studier viser ingen eller begrenset sammenheng mellom deltakernes tilfredshet og faktisk læring. Noen forskere går på dette grunnlag så langt som å si at slike evalueringer er fullstendig bortkastet, mens andre likevel finner en viss sammenheng mellom (høy) tilfredshet og læring.

Virkelig spennende synes jeg imidlertid det blir når det i boken henvises til psykologiforskere som argumenterer for at først når deltakerne på en eller annen måte opplever kurset/opplæringen som ubehagelig, begynner de å lære.

Følelser er risikosport

Dette er en påstand med krutt i. Jeg har vanskelig for å tro at ubehag i alminnelighet skal være en betingelse for læring. Men det er to ting som er ledestjerner for meg selv i rollen som instruktør/trener:

(1) At det er viktig å jobbe for å engasjere deltakernes følelser i læringsprosessen (se tidligere artikkel på bloggen om dette), og ikke nødvendigvis bare de gode, glade, entusiastiske følelsene.

(2) At jeg ikke skal være så redd for negative reaksjoner fra deltakerne underveis og etterpå. Selv om det er aller best for mitt eget ego å møte blide fjes og klappsalver, er det deltakernes læring som er det viktigste.

Jeg tenker at vi må våge oftere å rykke deltakerne ut av komfortsonen og bevisst skape forstyrrelser. Det handler både om å skjerpe oppmerksomheten og berede grunnen for refleksjon hos den enkelte deltaker, og å skape en dynamikk i gruppen. Men dette er også helt klart en risikosport. Vi må ikke utfordre så mye at vi skaper en grunnleggende følelse av utrygghet. Da stenger vi dører som skulle vært åpne, og vice versa.

Kanskje bør vi alle i livene våre, som instruktører, kursdeltakere, på jobb og i privatlivet, lære oss å bli mer glad i det som forstyrrer; det som rugger båten vår? For det er ofte – eller som oftest? – slik at det er forstyrrelsene, vekk fra det kjente og trygge – som setter i gang endring. Dette lille dikter av den finske lyrikeren Eeva Kilpi handler om akkurat det:

SÄG TILL OM JAG STÖR

Säg till om jag stör,

sa han när han steg in,

så går jag med detsamma.

 

Du inte bara stör,

svarade jag,

du rubbar hela min existens.

Välkommen.

1 KOMMENTAR

  1. Atle Røijen

    Jeg likte diktet og jeg likte tankene! Jeg har egentlig ikke så mye å tilføye mer enn at forstyrrelse/kontrast/nye vinkler kan være en måte å vekke refleksjonsmuskelen på. En annen måte kan jo være å la deltakerne erfare på egen kropp gjennom simulasjoner/rollespill/å utføre spesielle oppgaver etc.Uansett – læringsaktiviteten må sette i gang noen prosesser i meg hvis jeg virkelig skal lære noe. Hvis ikke det skjer. Hvordan skal man da forholde seg til foreleserens ordflom? Prøve å huske? Det funker i allfall ikke for meg…

    Jeg leste for mange år siden boka «Undervisning i det refleksivt moderne
    af Jens Rasmussen.» Han ender nettopp opp med «forstyrrelsen» som «pedagogisk prinsipp» etter mange hundre sider.

Legg igjen en kommentar til Atle Røijen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *