Jeg har gleden av å presentere en gjesteblogger: ATLE RØIJEN, seniorrådgiver innenfor læring i Statens Vegvesen. Hans innlegg er delvis en oppfølger til mitt forrige innlegg «Å skrive er å tenke er å lære». Samtidig minner jeg om at bloggen er vidåpen for alle som vil ha gjesteopptredener.

/ / / / /

Det var Maria Hammaren som lærte meg det; refleksjonsskriving. En liten, vever svensk kvinne som var min mentor og lærer på et kurs i akademisk skriving under oliventrærne på et «omdisponert» kloster på Lesbos.

Det har seg nemlig slik at Universitetet i Agder, leier et kloster ved navn Metochi. De bruker klosteret til skrive- og studievirksomhet. Det var en fantastisk opplevelse å være der (det ble flere ganger), og det var der jeg møtte refleksjonsskriving for første gang. Det som seinere skulle stå fram som «Dialogseminarmetodikken». En metode for å skrive fram sin egen erfaring sin egen tause kunnskap. Den tause kunnskapen er all den kunnskapen som vi har fått gjennom vårt liv og vår yrkespraksis og som er en del av oss og som det er vanskelig å sette ord på. Forsøk for eksempel å forklare for en annen person som aldri har syklet hvordan du kan sykle. Umulig som en veiledning for noen som aldri har gjort det. Du må erfare hvordan det er og lære deg gjennom å gjøre det. Det finnes mange slags taus kunnskap. Det som er felles er at den tause kunnskapen ofte er ubevisst, man tar den som en selvfølge og som sagt det er vanskelig å uttrykke og formidle den videre. Mange (som BI-professor Linda Lai) hevder at jo mer kompetent du blir i et yrke, jo mer av kunnskapen din blir taus. Dermed oppstår det et problem: du får bare overført en liten del av den kunnskapen (eller kompetansen – summen av kunnskaper, holdninger og ferdigheter) du faktisk har når du skal lære opp andre til å gjøre den samme jobben som du gjør. Det er her Dialogseminarmetodikken kommer inn.

Utfordringen er å synliggjøre deler av denne kunnskapen og løfte den fram i lyset eller for å si det på en annen måte; skrive den fram. Ikke alle taus kunnskap lar seg skrive fram (feks. det med å sykle) men ved hjelp av å gå en liten omvei kan det være mulig å skrive fram mye.

Den røde tråden i Dialogseminarmetodikken er å lese, skrive og reflektere (både individuelt og i grupper). Det hele starter med en impulstekst, noe som skal sette dine tanker i sving. Det kan være en skjønnlitterær tekst om et allment tema, men det kan også være en fagtekst. Det spesielle er at du skal lese teksten med pennen i hånd og notere ned dine assosiasjoner – lenkene til ditt liv, til dine oppvelser til din erfaring. Det som teksten «tenner» i deg. Deretter skal du lage en ny tekst. Din personlige tekst. Denne teksten tar du så med deg inn i en gruppe, et seminar. Der sitter man rundt et bord. Alle har fått alle de nye tekstene og lest dem på forhånd. Et par tekster blir valgt ut og lest høyt. Så åpnes det for en ny refleksjonsrunde hvor deltakerne trekker fram sine tanker og refleksjoner om de nye tekstene. Her dreies refleksjonsskruen enda et hakk. Det skrives et protokoll fra denne seansen.

Det Maria fortalte om dialogseminarmetodikken på Lesbos førte til at jeg sammen med venn og kollega Pia, meldte oss på et studium ved navn «Yrkeskunnande och teknologi» ved Kungliga Tekniska Høgskolan i Stockholm. Vi var nysgjerrige på  å oppleve metodikken i praksis. Det førte til mange nye erkjennelser, flotte opplevelser og mange minner.

Det å sitte rundt et bord og reflektere over egne og andres tekster, høre hvilke assosiasjoner de fikk over det du hadde skrevet, var noe ganske unikt. Det var som et pusterom i hverdagen selv om vi måtte stå opp tidlig og ta et morgenfly til Stockholm for å rekke seansen på den første kursdagen. Det var unikt og priviligert å sitte å diskutere med mennesker med forskjellig livs- og yrkesbakgrunn; en musikklærer fra en musikkhøgskole, en tidligere personaldirektør ved Sveriges Radio, en skuespiller og regissør, en privat næringsdrivende, flere lærere… Tekstene som ble lest opp var som regel personlige og gripende. En blanding av fagprosa og skjønnlitteratur. En fortalte levende om hvordan hun hadde opplevd og håndtert en kollega som hadde psykiske problemer og hva hun hadde lært av det. En annen fortalte om hvordan hun hadde fått hjelp av kunnskapen om sin morfar og måten han kom seg ut av en krise på i hennes eget eget liv.  Kalle Hageskog, svensk tennistrener på landslagsnivå fortalte om hvordan han hadde lært sin måte å veilede på gjennom å bli veiledet av vaktmesteren på barneskolen og å reflektere over det i ettertid. Dette var kunnskap som hadde blitt overført over tid og kunnskap som hadde modnet seg i Hageskog. Tekstene og dialogene kan få mange utslag og ytringsformer. Anna, skuespiller og regissør lagde et lite skuespill om det å følge reglene fremfor å handle ut fra det situasjonen krever.

Att brottas med teksten

Jeg har alltid vært glad i å skrive, og har nok også alltid hatt lett for det. For lett kanskje, for det jeg lærte gjennom kurset var blant annet at «man måste brottas med teksten». Det handler om å formulere og reformulere, ikke bare skrive ned det som faller en inn i øyeblikket. Du må bruke språket som et verktøy, og det handler ikke om å skrive ned noe som du allerede har formulert i hodet. Du må jobbe med teksten og du må knytte teksten til deg og dine erfaringer.(Denne teksten har faktisk også kommet til på denne måten. Jeg har hatt flere dialoger med meg selv underveis og det har tatt lengre tid å skrive denne teksten enn å skrive mange andre tekster). Det er veldig lett å skrive en tekst som er «der ute», en tekst skrevet av et «objektivt» vi eller man. På avstand til temaet. Mine første tekster var slik, og jeg ble litt lei meg da ingen av mine tekster ble lest opp og ble til gjenstand for refleksjon i det felles rommet. En av deltakerne sa også at han opplevde min tekst som overflatisk. Etter hvert måtte jeg si meg enig. Jeg hadde ikke «brottats nog» med teksten. Jeg hadde heller ikke gått i nærkamp med impulsteksten. (En annen erkjennelse er at jeg ofte er for dårlig til å studere og iaktta, at jeg får med meg for lite informasjon før jeg haster videre. Det gjelder nok dessverre det meste i livet, og her har jeg fortsatt noe å lære..). Gjennombruddet kom da jeg arbeidet med teksten «Gleden ved å reparere en vaskemaskin». Jeg har lyst til å fortelle om den for det sier noe om metoden.

Impulsteksten het: «Konsten at bemästra en process» og var skrevet av Maja-Lisa Perby. Undertitelen var: Om att förvalta yrkeskunnande. Forfatteren er forsker og arbeider med «Yrkeskunnande och teknologi». Hun hevder at vanlig analytisk tenking ikke er nok for å forstå operatørens arbeid. Hun beskrev og hadde samtaler med operatører ved et prosessanlegg i Stenungsund (celluloseindustri). For operatørene er det ikke nok å studere og følge med på de store kontrolltavlene som overvåker prosessene. Det er viktig å forstå hva som skjer inne i de lukkede systemene og være føre var slik at man faktisk er forberedt når alarmen går. Man må bruke sin fantasi for å forstå hva som skjer – «en fantasi som har virkeligheten som utgangspunkt og som næring». Fortroligheten med prosessen utvikler seg over tid og handler altså om noe mye mer enn det man kan observere i kontrollrommet. Teksten består av sitat fra samtaler med operatører og ulike refleksjoner rundt temaene.

Fantasien – en ny dimensjon

Det som fanget meg i teksten var nettopp dette med fantasien og jeg skriver «Dette er for meg en ny dimensjon ved begrepet fantasi som jeg aldri har tenkt på. At det faktisk er fantasien man bruker når man går inn i et system (vaskemaskinen eller automatiseringen ved prosessen), og prøver å forstå systemet. Det gir mening for meg; for det er jo faktisk en kreativ prosess hvor man bruker fantasi i kombinasjon med tidligere kunnskap til å prøve å forstå et nytt tilfelle. Det er jo opplagt ikke nok med den tidligere kunnskapen, for tilfellet er neppe helt analogt. Fantasien kommer inn som en slags utvidende kraft.» Denne nye tanken ledet meg inn i mitt eksempel med en gammel vaskemaskin som hadde gått i stykker (vannpumpa hadde stoppet) og som jeg reparerte sammen med min kone. Impulsen fra teksten til Perby fikk meg til å forstå hva slags prosess vi hadde jobbet med da vi reparerte vaskemaskinen.

I tillegg kom dette med bare å være i kontrollrommet kontra det å forstå prosessen gjennom å delta i den, fantasere rundt den og bruke andre muligheter til å få innsikt, til å få en annen og ny betydning for meg: «Jeg er sønn av en mor som var mer kunstnerlig anlagt (åpen for det ukjente og det fantastiske) og en far som var ingeniør (mer opptatt av tall og fornuft enn av fantasi og følelser). Jeg føler at det har gått en spenning mellom fornuft og fantasi gjennom mitt liv. Jeg har de siste dagene blitt mer klar over (jeg har nok ant det før…) at jeg ligger nærmere ingeniøren enn kunstneren. Det plager meg litt (ganske mye faktisk…) for det handler også om relasjonen til min mor og hennes verden.

Jeg kan ikke gå inn i hele teksten. Det som er viktig er at ved å lese med pennen i hånd og relatere impulsteksten til mitt eget liv fikk jeg satt i sving nye tanker om forhold som opptok meg i livet. Jeg så nye sammenhenger. I tillegg handlet det om økt erkjennelse om egne strategier og hvordan jeg kunne få til en dypere refleksjon i teksten slik at min egen tekst ble mer interessant, og at den dermed kunne bli lest opp og diskutert i fellesskapet. Tekstene som ble levert inn var veldig forskjellige. Et par eksempler:

Sven var opptatt av metodikken til Maja-Lisa Perby. Det å være en utenforstående obeservatør som ikke selv deltar i arbeidet. «Hon tycks mycket observant på att kontinuerligt revidere förhållandet mellan praktiken och den språkliga formuleringen hon väljer för att åskådliggjøra den. Det är dock inte allid så lyckligt att den utanförstående observatøren är medveten om sin på en gång begränsade och distanserade synsvinkel. Perbys forskarposisjon får mig att tänka på en situasjon som uppstod när jag var ledare för ett större konstnärligt och pedagogiskt projekt som skulle utvärderas…» Från den stora musikinstitusjonen som bekostade projektet kom det en dag två representanter av vilka den ene var sånglärare, den andre produsent. under tre dagar satt de på var sin stol och føljde våra lektioner. De deltog inte i verksamheten eftersom de bar högklackade skor och snäva kjolar….De skrev en värdering som var ren gallimatias». Konklusjonen var at man må ut av kontrollrommet, man kan ikke bare bruke skjemaene for å forstå hva som foregår. I mine notater til teksten til Sven har jeg skrevet: En deilig tekst som tar utgangspunkt i Perby og trekker den videre i flere gode eksempler og derigjennom problematiserer og løfter/utvider originalteksten».

En annen deltaker var opptatt av språk og metode: «Det er ikke bare å få tak i noen mennesker på en arbeidsplass og stille gode spørsmål. Det er viktig å være til stede over tid, vende tilbake, bore dypere ned i svarene, prøve nye vinkler. Det handler om dialog og refleksjon – en spiral som tar stadig nye runder. Det handler om å involvere deltakerne – la dem komme med tilbakemelding på tekstene og diskutere dem med arbeidskameratene. Det handler om å finne fram ord som treffer og som kan være nøkler inn til praksisen.»  Dette var en mer generell observasjon. Det er jo når den knyttes til egne erfaringer at den får sprengkraft.

Et dikt

I refleksjonsrunden etterpå fikk jeg mange kommentarer og innspill til min tekst. Det jeg husker best er kommentaren til det jeg skrev om min mor og far – kunstneren og ingeniøren. Det fikk meg til å skrive et dikt om erkjennelsen i etterkant:

Kunstner og ingeniør

Det er ingen motsetning sa du
En god ingeniør må være kreativ og
en god kunster må være litt ingeniør.

Dermed hadde du løst opp knuten
som holdt meg fast til
vrangforestillingen om meg og mine foreldre

Det er ikke et enten eller
Det er et både og
Det handler om å la fantasien slippe til
uansett

Takk for at du løste opp knuten!
Det gir nytt liv

Dialogseminarmetodikken har en stor sprengkraft. Den rommer så mye. Lesingen av impulstekstene som setter tankene i sving, notatene i margen, den ege teksten som kopler impulsene til eget liv og erfaring og dialogen som kaster nytt lys over teksten og fører inn andre perspektiv. Alle bitene er viktige. Det aller viktigste er kanskje likevel det å skrive. De fleste skriver alt for lite utenom det rent faglige i form av notater, rapporter, brev og e-post, og vi bruker ikke skriftspråket som et verktøy til å skape mening. Maria Hammaren har en gang sagt at talespråket og skriftspråket tar oss til ulike steder. Det tror jeg på. Jeg har tenkt mange tanker med «fingrene» som jeg aldri ville ha tenkt bare med hodet eller i dialog med andre. Og omvendt. Et annet utsagn fra Maria er «Att skriva är den enda metod jag kjänner för att vara med om mitt liv. Det framfusande är bara en förutsätning, en sinnenas grova tagning”. Kan det sies sterkere? Det å skrive er et fantastisk verktøy for økt erkjennelse i jobben og privat!

Noen lenketips til slutt

Taus kunnskap Wikipedia

Om studiet Yrkeskunnande och teknologi ved Kungliga Tekniska Høgskolan i Stockholm

Linda Lai – presentasjon med tittelen «Kompetanse som begrep og ressurs

Nettstedet skapende.no (og et eget  studium i temaet) som er vel verdt et besøk. Her setter man inn kompetanse i en større sammenheng og er opptatt av å ta i bruk hele mennesket i læreprosessene. Skapende yrkesutøvelse er temaet.