Kurs (nesten) uten forelesninger

Kurs i arbeidslivet er ofte synonymt med forelesninger, med støtte i PowerPoints av varierende kvalitet. Vi vet at dette – som oftest – gir svært begrenset læringseffekt for deltakerne. Er det latskap eller mangel på kunnskap om alternativer som gjør at vi verner så hardt om forelesningsformatet?

La det dog være sagt med en gang: Jeg har selv hatt mange gode, nyttige stunder som tilhører på forelesninger, både som student og i arbeidslivet. Det har vært forelesere som har fått til «det lille ekstra» i kommunikasjon med deltakerne og slik skapt engasjement og fruktbar interaksjon. Og det har vært forelesere som «bare» har holdt monologer, men som på grunn av faglig oversikt og formidlingsevne har åpnet dører inn til og skapt system i stoffet. Ofte har imidlertid min nytte av forelesninger hatt mindre å gjøre med hva som har blitt sagt, enn det som det har «trigget» av egne tanker og ideer.

Noen ganger må det foreleses – eller mer presist formidles,fordi forelesning bare er et av flere formater for å «fôre» kursdeltakere med fagstoff. Det kan være at deltakerne ikke kan gå i gang med diskusjoner, oppgaveløsing og så videre før de har fått en faglig innføring. Og det kan være nødvendig å strekke opp det store lerretet før man går videre på enkeltdelene. Men i det store og hele brukes forelesning som metode i alt for stor grad.

Når jeg i ulike sammenhenger har argumentert for å bruke andre metodiske tilnærminger enn forelesninger, har motargumentet jeg blir møtt med ofte vært at «ja, men, vi må jo si noe om dette og dette…». Implisitt i et slikt motargument ligger tanken om fordi noe er sagt er det forstått av tilhørerne, og videre at det har blitt til læring hos dem. Det er en tanke som radikalt strider mot det aller meste av pedagogisk forskning. Vi vet at mennesker i alminnelighet har svært begrenset læring av ren formidling. Videre vet vi at når mennesker selv kan være aktive deltakere i læringsprosesser – med spørsmål, aktiviteter og utforskning – lærer de raskere og husker bedre. Og ikke minst vet vi at de fleste lærer best i sosiale fellesskap, når de får jobbe sammen om problemstillinger.

Så, hvor vanskelig er det egentlig å erstatte forelesninger under kurs med andre metoder? La meg ta et eksempel.

Case: Tillitsvalgtopplæring i Utdanningsforbundet

Jeg har de siste årene hatt gleden av å få være med på utviklingen av en ny grunnopplæring for arbeidsplasstillitsvalgte i Utdanningsforbundet. Det er en ganske krevende opplæring og forbundet har nå en modell med fire moduler på til sammen seks kursdager fordelt over et år. I tillegg har deltakerne individuelle oppgaver mellom modulene, for å binde sammen stoffet de skal igjennom.

Tidlig i utviklingsarbeidet la Utdanningsforbundet en «pedagogisk plattform» for den nye grunnopplæringen. Her er aktiviseringoppgaveløsing og erfaringsdeling og refleksjon vektlagt som bærende elementer. Det ble også diskutert, nærmest som en visjon, å lage kurs uten forelesninger. Ikke fordi det skulle være noe mål i seg selv, men fordi forbundet var kritiske til nytten av forelesninger. Det gikk ikke helt opp, men på seks kursdager er det ikke mer enn til sammen tre timer forelesning. Hva brukes så tiden i kursene til? I for eksempel den andre modulen, et kurs på to dager, er fordelingen av tidsbruken slik, på 11:40 timer nettotid (eksl. lunsjer og pauser):

  • Ren forelesning: 20 min.
  • Repetisjonsquiz med Kahoot: 30 min.
  • Se videosamtaler e-leksjoner: 1 t. 5 min.
  • Innledninger, igangsettinger, avslutninger: 1 t. 10 min.
  • Framlegginger og diskusjoner i plenum: 3 t. 10 min.
  • Gruppearbeid: 5 t. 25 min.

Det må legges til at det er mye relativt tungt stoff i disse kursene, blant annet med ganske dyptgående innsikt i det omfattende lov- og avtaleverket for arbeidslivet. Dette er ikke temaer som deltakerne har noe særlig forkunnskaper om. Likevel klarer de å bygge den kompetansen som deltakerne trenger, ikke ved å forelese for dem, men ved å la dem jobbe med praktiske problemstillinger knyttet til fag og ved å la deltakerne selv i stor grad lete seg fram til svarene.

I tillitsvalgtopplæringen i Utdanningsforbundet brukes dialogduk som hovedmetode. Men ellers brukes også blant annet disse metodene og verktøyene, både analoge og digitale:

  • Nettbasert oppgavebase
  • Filmer, først og fremst video-intervjuer/samtaler
  • E-leksjoner
  • Nettbasert lov- og avtaleguide
  • Kahoot-quiz
  • Håndbok for nye tillitsvalgte
  • Refleksjonshefte
  • Mal for årsplan
  • Rollespill

«Forsvinner» instruktørenes betydning i en slik pedagogisk tilnærming? Nei, men deres rolle blir annerledes enn om de først og fremst var forelesere. De er først og fremst prosessledere og med en veldig aktiv rolle i å støtte gruppene i deres arbeid.

Fungerer det nye opplegget? Den nye tillitsvalgtopplæringen har ennå ikke vært gjenstand for en større effektevaluering, men responsevalueringer fra instruktører og deltakere viser svært stor tilfredshet med den metodiske tilnærmingen. Da skal vi også huske at det er pedagoger i alle roller her med en ofte kritisk tilnærming til det de møter på kurs.

Hvis du likevel må forelese: Interaktiv forelesning

Tilbake til innledningen: Noen ganger slipper man ikke unna å bruke forelesninger, av ulike årsaker. Men hvis man ikke er en genuint dyktig formidler og med et spennende tema å foredra om, vil de aller fleste tjene mye på å ta en del grep for å løfte forelesningene. Da snakker vi om såkalt «interaktive forelesninger», i samspill med deltakerne. Dette kan gjøres med flere grep, blant annet disse:

  • Vær eksplisitt tydelig på at spørsmål og kommentarer underveis ønskes velkommen
  • Lag koplinger mellom deltakerne og stoffet tidlig, for eksempel ved å spørre hvilke erfaringer deltakerne selv har knyttet til temaene for økta
  • Legg inn flere spørsmål, oppgaver og små caser underveis – for diskusjon og løsning i plenum eller for summing to-og-to eller i små grupper
  • Bruk påstander som deltakerne skal ta stiling til: for eller mot, enig eller uenig, ja eller nei
  • Be deltakerne selv oppsummere hva de oppfatter som hovedbudskapene i økta

Det er ikke nødvendigvis snakk om noen fullstendig omkalfatring av forelesningen, men relativt små grep som bringer formen over fra ensidig formidling til dialog og engasjement.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.