Aftenposten 7. oktober har en sak om Siemens og Veidekke som bruker uortodokse metoder i sine ledertreningsprogrammer: tangodans og kunstmaling. Svensk forskning tyder på at dette har noe for seg, men at man bør gå enda kraftigere til verks.

Selskapene som har satt i gang dette er fornøyde og de som har deltatt er fornøyde. Jan Grund, professor i helseledelse stiller seg positiv, men avventende. Hodejeger Steinar Hopland derimot, tror ikke at dette har noe for seg.

I all beskjedenhet stiller jeg meg på de positives side, ut fra en grunntanke om at lederskap er en stor porsjon personlige evner ispedd en dæsj teknikk. De personlige evnene, hvori inkludert både følsomhet for mellommenneskelige relasjoner og selvinnsikt, utvikles imidlertid langsomt. Hodet, i betydningen fornuften, det rasjonelle, kan bare i begrenset grad drive fram endringer. Vi må også – eller kanskje: først og fremst – finne en vei inn gjennom følelsene. Og dans og malerkunst kan være slike veier.

Hormonendring av ledertrening

”En annen vei inn” var nettopp utgangspunktet for et meget spennende forsøk som Karolinska institutet og Försvarshögskolan i Sverige gjorde, og som er presentert i en artikkel i Dagens Nyheter 6. februar 2011.

I korte trekk gikk dette ut på følgende:

• Man annonserte etter personer som ville ha gratis ledertrening. Flere hundre meldte seg og lot seg ikke avskrekke av teksten i annonsen om at ”obehag kan uppstå i samband med känslomässiga effekter”. Det ble dessuten varslet at det skulle tappes blod. De 50 man valgte ut kom fra alle bransjer, i både offentlig og privat sektor.
• Den ene halvparten av disse var kontrollgruppe og fikk gjennomgå et ordinært ledertreningsprogram. Den andre halvparten ble utsatt for eksperimentet.
• Treningen for begge gruppene gikk tilsammen 13 dager over 10 måneder.
• Kontrollgruppen fikk god informasjon om kursopplegget. Eskeperimentgruppen fikk bare vite tid og sted for første samling. Ved oppmøte ble eksperimentgruppen ført inn i et mørkt, stille rom uten vinduer. Alt de hørte var en stemme som sa: ”Nu, i dag, denna minut, lever jag och lever till fullo. Livet är verkligen svårt, en strid från minut till minut.”
• Den videre treningen eksperimentgruppen fikk, var bygd opp etter samme mal hver dag:
  • 72 min. med opplesning av tekster avbrutt av musikk. Det var ”Schibbolet”, en kunstkollasje av prosa, lyrikk og dokumentar, komponert av musikeren Julia Romanowska. Her kom Kafka, Majakovskij, Klezmer, Jelinek og Maria Callas om hverandre.
  • Deretter fikk deltakerne hvert sitt hefte. ”Hva skal vi skrive?”, spurte de, og fikk til svar: ”Skriv hva dere vil og rekker på fem minutter.”
  • Deretter fulgte gruppesamtaler, med svært begrenset styring fra kursledelsens side. Før neste kursdag fikk deltakerne protokollen som viset deres egne replikker.
  • Ordet lederskap ble aldri nevnt i treningen eksperimentgruppen fikk.

Så blodprøven: De ansatte, underordnede, til de sjefene som deltok på programmet – både eksperimentgruppen og kontrollgruppen – ble nemlig målt seks måneder etter for nivået av hormonet DHEA-S i blodet. Det er dette hormonet som vekker nye celler i kroppen til liv for å erstatte alle de som dør hvert døgn:

Om DHEA-S sjunker, vilket inträffar när vi blir stressade eller känner att livet är en trasa, bildas färre celler och förfallet tar över. Vi tappar orken, blir lättare sjuka och åldras i förtid. Och omvänt. Man blir pigg och yster när hormonnivån stiger.

Og så kommer det virkelig interessante: De underordnede til ledere som hadde gjennomgått den eksperimentelle ledertreningen hadde markert høyere nivåer av DHEA-S enn de hvis sjefer hadde gjennomgått den ordinære ledertreningen! Tester tyder også klart på at disse lederne hadde høyere beredskap for å gripe inn mot urett, var dristigere, mindre konfliktredde og mer empatiske enn tidligere.

Instrumentell bruk av kunst

Man skal selvsagt være varsom med å trekke altfor vidtrekkende konklusjoner av et slikt eksperiment. Og det er opplagt at dette var en tøff påkjennelse for mange. Forskerne forteller også om folk som avbrøt og gikk. En ropte om ”mental voldtekt”. Men for mange av de som fullførte, har programmet gitt nærkontakt med sider i seg selv som de ikke kjente, eller kjente dårlig, fra før. Og det å være tilstedeværende i sitt eget indre univers er vel selve fundamentet for å være en god leder?

I eksperimentet ble kunst brukt instrumentelt, dvs. som et verktøy for å finne den raske ”bakveien” inn i hjernen via følelsene. Men for øvrig skal man ikke se bort ifra at de kunstopplevelsene de fikk hadde verdi i seg selv utover å påvirke deres lederegenskaper. I hvert fall forteller de lederne som hadde vært i eksperimentgruppen at de ble lettere til sinns, fikk bedre selvfølelse, sov bedre og orket mer. Dette kan jo være godt for så mangt – og så mange andre enn kollegaer.