Liten teori med store konsekvenser

Konnektivisme er en teori som, hvis vi virkelig tar den innover oss, må føre til endringer i hvordan bedrifter tenker og organiserer sitt arbeid med kompetanseutvikling. Er vi klare for det?

Teorien ble lansert av den canadiske forskeren George Siemens i 2004 i artikkelen ”Connectivism: A Learning Theory for the Digital Age” (connect – kople til). Her er hele artikkelen. Siemens har for øvrig også vært sentral i utviklingen av MOOC-tenkingen (Massive Online Open Courses – se tidligere artikkel på bloggenSiemens er freidig nok til å plassere sin teori ved siden av ”de tre store” læringsteoriene behaviorisme, kognitivisme og konstruktivisme. Men, som han sier, disse teoriene ble utformet i den før-digitale æra. De siste femten-tjue årene har informasjonsteknologien radikalt endret hvordan vi skaper, lagrer og deler kunnskap, og den har endret måtene vi jobber på. Har de samme teoriene like stor gyldighet da?Kunnskap skapes og utdateres mye raskere nå enn for bare få år siden. Det er anslag på at det globale kunnskapsvolumet dobles hver 18. måned (se Siemens’ artikkel). Mens en solid utdanning tidligere var fundamentet for en livslang karriere, må dagens studenter forberede seg på at mye av det de lærer er utdatert ganske raskt, og at det å fortløpende videreutvikle sin kunnskap må inn i kjernen av våre liv. Siemens siterer Peter Vail som sier:

Learning must be a way of being

Undertittelen på Vails bok med omtrent samme navn, er for øvrig et spennende element inn i argumentasjonen for konnektivismen: ”Strategies for Survival in a World of Permanent White Water”. Altså, når verden er i konstant endring, må individet også være forberedt på å utvikle seg selv og sin kunnskap hele tiden.

Siemens skrev sin teori i 2004, men noe radikalt nytt har skjedd i ettertid, nemlig framveksten av sosiale medier. Måten disse mediene bidrar til å skape, organisere og vedlikeholde våre private og profesjonelle relasjoner på, forsterker ytterligere hans argumenter.

Hva prediker konnektivismen?

Grunnsteinen i konnektivismen er at et menneske umulig kan vite alt det trenger å kunne for å utføre sin jobb. Og mer og mer må vi ta beslutninger og velge handlinger på grunnlag av sekundær kunnskap, det vil si som ligger i andre kilder enn vårt eget hode og som vi søker opp for anledningen. Disse kildene er både mennesker i vårt nettverk eller som er tilgjengelige for oss via ulike kanaler, og bøker, artikler, filmer og annen informasjon, hvor mer og mer er plassert i en galaktisk informasjonsstrøm på nettet.

I en tilstand hvor vi bare selv kan litt av det vi egentlig trenger å vite for å gjøre jobben vår, og hvor vi er helt avhengig av andre kilder, må det å vite hvor være like viktig – og kanskje viktigere – enn akkurat hva du i øyeblikket kan. Siemens kaller dette know-where (i motsetning til know-why og know-what), altså kunnskap om hvor du finner kunnskap når du trenger det. I hans noe slagordspregede sjargong:

The pipe is more important than the content within the pipe.

Alle de menneskelige og digitale kildene som er tilgjengelige for DEG er noder i et nettverk, og dette nettverket utvider du kontinuerlig. Kapasiteten til å lage forbindelser mellom nodene og derigjennom forstå mønstre, er avgjørende for å lære i informasjonssamfunnet.

Så, dette er prinsippene i konnektivismen, slik Siemens forklarer den:

  • Læring er prosessen med å forbinde spesialiserte noter eller informasjonskilder.
  • Læring kan skje gjennom ikke-menneskelig utstyr (”appliances”).
  • Kapasiteten til å kunne lære mer er mer kritisk enn den kunnskapen vi besitter for øyeblikket.
  • Opprettholde og videreutvikle forbindelser er nødvendig for kontinuerlig læring.
  • Evnen til å se forbindelse mellom temaer, ideer og konsepter er en kjerneferdighet.
  • Oppdatering av kunnskap er hensikten med alle konnektivistiske læringsaktiviteter.
  • Beslutningstaking er i seg selv en læringsprosess. Å bestemme hva man skal/vil/må lære noe om og meningsfortolkningen av innkommende informasjon, blir begge sett i forhold til en omskiftelig virkelighet.

ordsky_konnektivisme

Ordskyen for «konnektivisme» (kilde) gir et spennende «look-and-feel»-bilde av begrepet.

Konsekvenser av denne tenkingen

Jeg hadde selv en umiddelbar begeistring for konnektivismen første gang jeg leste om den. Det er ikke vanskelig å komme med motargumenter, men jeg tror den har et kjernebudskap i seg som vi er nødt til å dvele ved. Og hvis vi først gjør det, må det få noen konsekvenser for hvordan vi arbeider med kompetanseutvikling i organisasjoner. Her er noen konsekvenser jeg mener å se:

MINDRE VEKT PÅ KURS OG ANDRE FORMELLE PROGRAMMER. Kursene kommer for seint i forhold til behovene, er ofte utdatert når de kommer og kan umulig tilpasses alle de ulike/sprikende forutsetningene og behovene som målgruppen har. Kurs/formell opplæring må handle mer om tilegnelse av mer tidløse basiskunnskaper og trening av evne til navigering i informasjonsstrømmen.

MER VEKT PÅ UFORMELL LÆRING. I konnektivismen er det å lære gjennom andre en premiss. Vi skal suge til oss av kunnskap og erfaringer andre har. Da blir det viktig å lage gode møteplasser for medarbeiderne og dyrke fram en kultur for gode samtaler, kreativitet, samspill og lek.

SYSTEMATISK REFLEKSJON BLIR VIKTIGERE. Informasjonsstrømmen er stor og antall budskap vi eksponeres for hver dag, øker eksponensielt. Psykologen Marcy Driscoll har postulert at handling + refleksjon = læring. Vi handler mer og søker informasjon i utallige kilder. Men da må også sammenbindingen av våre erfaringer gjennom refleksjon bli meget viktig. Vi må rett og slett trene oss på å reflektere i fellesskap, etter prosjekter, etter hendelser, etter kurs, etter studieturer, og så videre. Og organisasjonene må etablere arenaer og teknikker for å få til dette.

ETTERSPØRSELSDREVET LÆRING BLIR VIKTIGERE. Clive Shepperd, som jeg har skrevet om tidligere, snakker om etterspørselsdrevet læring, det vil si læringsressurser som vi oppsøker individuelt ved behov i arbeidet vårt, der og da. Det kan være spørsmål og svar-databaser (à là f.eks. Quora, som jeg også har skrevet om tidligere), databaser med webinarer, instruksjonsvideoer, nano e-læring, og så videre.

INTRANETTENE BLIR VIKTIGERE. ”It’s a jungle out there”, og alle våre medarbeidere vil ikke bli like dyktige til å navigere i informasjonsstrømmen, men må ha hjelp. Intranettet vil for mange være primærkilden både for intern informasjon og som porten ut til det eksterne. Dessuten blir intranettene også plattformen for mange menneskelige relasjoner og samhandling i (litt større) bedrifter. Det er dette vi kaller sosiale intranett (se tidligere artikkel).

Er det noen som også ser andre konsekvenser av konnektivismen?

9 KOMMENTARER

  1. Tilbaketråkk: Den lærendes bønn | YtreVenstre

  2. Tilbaketråkk: Hva kan vi bruk ”ismene” til? | YtreVenstre

  3. Tilbaketråkk: Moderne Kollokvie – Personlig Læringsnettverk (PLN) | Sharing is the new way of learning

  4. Tilbaketråkk: Hva er PLN, mitt PLN og hvordan bruke det? | Eilins studieblogg

  5. Tilbaketråkk: Hva er kunnskap og læring i dag, 2016? – IKT og Camilla

  6. Tilbaketråkk: Kva er kunnskap og læring i dag? | Linda sin studieblogg

  7. Tilbaketråkk: Kva er kunnskap og læring i dag? | Rebekka Storøy

  8. Tilbaketråkk: Hva er kunnskap og læring i dag? | Eilins studieblogg

  9. Tilbaketråkk: Digital studieteknikk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *