Nettlæring som endringsagent?

Er universiteter og høyskoler ved et veiskille, hvor valget står mellom radikal nytenking eller vandring inn i solnedgangen? Og er det virkelig sprengkraft i de såkalte MOOCene eller det bare, vel, du vet, enda en hype? En spennende kommentar i New York Times går inn i dette.

Fra tid til annen er det interessante diskusjoner i offentligheten om hvordan det står til i høyere utdanning og hva som trengs av nytenking og grep. Den kanskje mest interessante diskusjonen vi har hatt i Norge, er den seinere utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes dro i gang en gang på åttitallet, med en kronikk i Dagbladet under tittelen ”Kan man ha ambisjoner i Norge?”. Hernes brukte her et matematisk begrep som metafor og hevdet at norske universiteter befant seg i sadelpunktet. Det er som kjent det bittelille punktet man får i skjæringspunktet mellom kurver som krummer hhv. oppover og nedover, og som vil vise seg om man kjører et stort antall kalkulasjoner i en såkalt Lagrange-funksjon og plotter svarene i et koordinatsystem.

Nåvel. Hernes’ poeng – utledet fra denne metaforen – var at nåtilstanden er nesten umulig å opprettholde over tid og at fra sadelpunktet kan det egentlig bre gå to veier: nedoverbakke eller oppoverbakke. Les: Enten satser du, utvikler deg og vokser, eller så kan du begynne å tenke på tøfler og pensjonspoeng.

Jeg kom på Hernes og sadelpunktet da jeg leste kommentaren ”Innovation Imperative: Change Everything. Online Education as an Agent of Transformation” i New York Times nettutgave. I korthet er budskapet her at nye løsninger for nettbasert læring vil endre konkurranseforholdet mellom institusjoner for høyere utdanning verden over, og at de som ikke makter en omstilling som går helt inn til kjernen av hvordan de definerer og former sin virksomhet ikke vil overleve på sikt.

Forstyrrende innovasjoner

Dette er meget store ord. Men forfatterne av kommentaren er ingen hvem som helst. Clayton M. Christensen er professor ved Harvard Business School og en av verdens fremste eksperter på innovasjon, Michael B. Horn leder utdanningsprogrammet ved Christensens Institute for Disruptive Innovation.

”Disruptive” er et nøkkelord her. Det kan oversettes med forstyrrende, men brukes også for å beskrive tilstander preget av uro og uorden eller ulydighet. Christensen er opphav til begrepet ”disruptive innovations”; innovasjoner som både skaper nye markeder, men som også forstyrrer – eller i verste fall ødelegger – eksiterende markeder og erstatter tidligere teknologier. Forfatterne trekker selv fram dampskipteknologiens ødeleggende virkning for seilskutenæringen når de skal gi et bilde på hva vi kan vente oss av revolusjon i høyere utdanning.

Do_disrupt

Hva er så revolusjonens stormtropper her? Jo, såkalte MOOCs (Massive Open Online Courses) i en videreutviklet versjon. Jeg har i en tidligere artikkel stilt meg mildt sagt tvilende til effekten av disse nettkursene, som mange amerikanske universiteter har satset stort på. Men nå snakker Christensen og Horn om en slags MOOC 2.0:

  • Med tilbud om veiledning som om du var en student på campus
  • Med tilbud om organisering av studenter i samarbeidende grupper på nett
  • Med tilbud om gradstildelende eksamener
  • Med såkalte hub’er spredt flere steder i verden som tilbyr studentene praktisk, administrativ og faglig oppfølging

Det ligger i sakens natur at med slike løsninger må man i hvert fall sløyfe den ene O’en i ordet, nemlig Open. Her snakker vi ikke gratis løsninger, men en grundig fundert strategi som skal kapre nye markeder verden over for de beste utdanningsinstitusjonene. Eller: Ikke nødvendigvis de beste, men de som er dyktigst til å omstille seg til behovene i et globalt utdanningsmarked.

En trussel i Norge?

Hvordan skal dette true f.eks. våre hjemlige institusjoner? Jo, se for deg kvinnen på 20 som stilles overfor et valg: Skal jeg immatrikulere meg som student på et norsk universitet, gå på storsalforelesninger med 500 andre, få lite eller ingen veiledningen og forsøke å samarbeide med andre (late) studenter som har landets korteste arbeidsuker? Eller skal jeg begynne på Harvard, betale litt mer, men få dyktigere lærere, delta i et globalt nettverk av dyktige og motiverte studenter, og dessuten ha mye større fleksibilitet i livet mitt?

Hvis det nettilbudet du kan få fra de kjempene som nå satser på dette er like bra eller bedre enn det du kan få lokalt, vil mange utdanningssøkende utvilsomt velge nettveien. Norske universiteter og høyskoler kan bortsett fra på et fåtall områder ikke konkurrere med disse institusjonene, men de kan med teknologiens hjelp gjøre seg attraktive i et større marked enn nå. Høgskulen i Volda er veldig dyktige på mediefag. Men jeg vil ikke flytte til Volda. Hva kan dere gi meg her jeg bor, rett utenfor Oslo?

For den som vil ha eksamenspapirer vil gratiselementet i MOOC forsvinne. Men Christensen og Horn mener at et viktig element i denne disruptive innovasjonen vil handle om å senke kostnadene for studentene. De institusjonene som virkelig klarer omstillingen som ny teknologi innbyr til, vil få til dette – og må gjøre det hvis de skal tilby produktet globalt i stor skala.

Tror vi på dette?

Jeg er usikker på om forfatterne vil få rett i sin spådom. Ja, det skjer veldig mye spennende rundt bruk av netteknologi i læring, også inn i høyere utdanning. Og ja, vi vil se mange endringer og makt- og markedsforhold mellom institusjonene vil endres, både i det enkelt land og internasjonalt. Men vil vi virkelig få en revolusjon i overskuelig framtid med muligheter til å tilby nettbaserte utdanninger som vil oppfattes som like gode eller bedre enn det å være student på campus?

Jeg tror et spennende studiemiljø på campus vil ha noen fordeler som vanskelig kan reproduseres på nett. (Akkurat som live sex fortsatt vil ha noen fordeler framfor cyber sex…). Og: Det er grunner til at universitetene ved siden av den katolske kirke er de lengstlevende institusjonene vi har i verden, til tross for reformasjon, kriger, industriell revolusjon osv. De har en stor slitestyrke og jeg tror de fleste av dem vil ikke bare overleve, men også leve ganske bra selv om netteknologien åpner verden for utdanning i nye kanaler.

Det er for øvrig også veldig interessant å lese kommentarene under artikkelen i New York Times. Her får man et innblikk i alle pro & contra-argumentene som kan tenkes. Ikke uventet fordeler også kommentarene seg fra det ekstremt entusiastiske til han som karakteriserer dette som visvas fra ”over-caffeinated, breathless cyber advocates”.

Dette blir et spennende tema framover, og jeg må egentlig minne meg selv på at jeg gjør klokt i ikke å være skråsikker på noe som helst…

5 KOMMENTARER

  1. Rune

    Frafallsprosenten er skyhøy: Svært mange faller tidlig av slike kurs. En viss inngangskostnad viser seg å redusere andelen som faller fra – de som må betale endel holder ut lenger.

    Skal en lykkes med rene nettkurs må en ta med i vurderingen tiltak for å sikre eller tilrettelegge for høy grad av gjennomføring.

    • ytrevenstre

      Og det er vel akkurat dette en del av de store universitetene er i ferd med å gjøre noe med, når de går fra MOOC til MOFC (Massive Online Fee-based Courses) og dessuten oppretter hub’er lokalt div. steder for å følge opp studentene bedre.

    • Torgeir Jacobsen

      Jeg er bare delvis enig. Det kommer an på hva du vil ha ut av det. Jeg har tatt 2 MOOC kurs. Det ene med diplom, og nøye fullføring. Det andre bare skummet jeg gjennom, for å få med essensen. Diplom teller da ingenting. På det førstnevnte kurset var det 90 000 påmeldte og 60 000 fullførte. Man kan velge å fokusere på de 30′ eller de 60′. Uansett er tallene høye. Inntektspotensialet kan fort overgå hva du får til fysisk.

  2. Torgeir Jacobsen

    Jeg har nok en størr tro på potensialet i MOOC, eller MOC om du vil. Læreformen er god, fleksibel og på et svært høyt nivå. Du kan få de kollokviegruppene du ønsker, både lokalt fysisk, eller globalt online.

    Den største hindringen for at fulle nettstudier skal bli en realitet, tror jeg ligger i arbeidsgivernes tillit til at utdannelsen er bra nok, samt en sunn skepsis til kandidatens sosiale læring.

    Selv vurderer jeg et tilsvarende konsept for interne lederprogrammer. Det vil sikkert ikke nå alle, men de det treffer, kan det treffe svært godt.

    • ytrevenstre

      I de fleste MOOCs får du ikke tilbud om bl.a. kollokviegrupper, veiledning etc. Og et av mine poenger er at når universitetene også skal begynne å inkludere dette som en del av tilbudet, vil OPEN måtte forsvinne. Jeg tror nesten jeg kan garantere at amerikanske, britiske og australske eliteuniversiteter ALDRi vil gi bort gratis en utdanning som de selv oppfatter er like god eller tilnærmet like god som den de gir på campus. Om nettutdanningene kan bli kvalitetsmessig like god som campustilbud? Der er jeg mer usikker. Hvis vi snakker isolert om selve utdanningen, er nok svaret ja: forelesninger, gruppeundervisning, veiledning etc. Men utdanning er jo mye mer enn det – kulturell forming, bygging av nettverk osv. Jeg tipper at mange universitet på en rekke områder kan gi like god undervisning som f.eks. Oxford. Men har du vært en del av det unike læringsmiljøet på Oxford tar du likevel med deg noe derfra som verken gjenspeiles i vitnemålet ditt eller kan gjenskapes på nett.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *