Jeg kom over en bok fra et helt annet fagfelt som fikk meg til å tenke på om det finnes universelle betingelser for læring. Er det noe, lengst der nede, som alltid må være på plass for at et menneske skal lære? Jeg tror salutogenese-teorien kan si oss noe viktig om dette.
Aaron Antonovsky var en israelsk-amerikansk professor i medisinsk sosiologi. I 1970 holdt han på med en studie av sentraleuropeiske kvinners tilpasning til overgangsalderen: ”…av årsaker jeg aldri helt kunne huske”, ble disse kvinnene spurt om de noen gang hadde vært utsatt for opphold i konsentrasjonsleir. Antonovsky observerte at nesten en tredjedel av kvinnene som hadde overlevd opphold i konsentrasjonsleir, oppga å være ved forholdsvis god fysisk og mental helse. Denne tilfeldige iakttakelsen satte Antonovsky på sporet av et helt nytt forskningsfokus, nemlig helsens (salus) opprinnelse (genese), som seinere materialiserte seg i salutogenese-teorien.
Antonovskys undring var: Hvordan overvinner noen mennesker sterke påkjenninger og uten å få fysiske eller mentale skader? Hvilke egenskaper i oss setter oss i stand til å tåle motstand og kriser uten å bli syke? Forskjellene i vår motstandskraft avhenger i følge ham i hvilken grad vi opplever tilværelsen som:
BEGRIPELIG – HÅNDTERBAR – MENINGSFULL
Begrepene forklarer han slik, sitert fra den norske oversettelsen av boka ”Helsens mysterium” (Gyldendal, 2012):
Begripelig: Handler om i hvilken grad man opplever at stimuli man utsettes for i det indre eller ytre miljø, er kognitivt forståelige, som velordnet, sammenhengende, strukturert og klar informasjon i stedet for støy – kaotisk, uorganisert, tilfeldig, uventet, uforståelig.
Håndterbar: I hvilken grad man opplever at man har tilstrekkelige ressurser (egne eller gjennom andre) til rådighet til å kunne takle kravene man blir stilt overfor av stimuliene man bombarderes med.
Meningsfull: Betydningen av å være involvert både som deltaker i prosessene som former ens skjebne, og i sine egne, daglige erfaringer. … Et motivasjonselement … Mening i følelsesmessig og ikke bare kognitiv forstand.
Det mennesket som opplever tilværelsen som begripelig, håndterbar og meningsfull har en opplevelse av sammenheng – OAS, et nøkkelbegrepsom står igjen etter Antonovsky.
Jeg tenker at de tre begrepene også kan brukes som psykologiske betingelser for læring. Kan vi i det hele tatt forestille oss at et menneske kan lære noe, skikkelig, som står seg forbi øyeblikket, uten at disse elementene er på plass? Jeg tror ikke det. Det er mulig å utlede en håndfast praktisk didaktikk fra begrepene. Men kanskje kommer vi også langt ved å ta en ettertenksom stund og reflektere over hva de egentlig betyr hvis vi overfører de til undervisning og andre læringsprosesser?