Fortellingens kraft i læring

Mennesker har til alle tider brukt historiefortellinger til å formidle erfaringer. Historiene setter oss i riktig modus og gir oss en intuitiv forståelse av sammenhenger. Hvordan kan vi bruke denne teknikken mer bevisst i læring?

La meg aller først dra en personlig historie om hvorfor jeg aldri kommer til å glemme begrepet grensenytte. For den uinnvidde: Grensenytte er fra sosialøkonomien og betegner den (kvantifiserte) nytten du får ved å få én enhet til av noe. For eksempel vil en husløse ha meget stor grensenytte av å få et hus. Fikk derimot vedkommende et hus til, ville antagelig grensenytten på hus nr 2 være mye lavere enn for hus nr 1.

Så, altså: Der sitter jeg på en forelesning i faget mikroøkonomi og strever med å forstå. Stoffet er knusktørt og teoretisk. Professor Erik Grønn snakker om grense-et-eller-annet. Antagelig er jeg mer opptatt av å se på jentene rundt meg. «La oss ta et eksempel fra historien», blir det sagt der nede. Fortsatt bare et halvt øre i den retningen. Men så tar stemmen oss med til England i … Hmmm, hør… Og forteller om kong Richard III som dro ned til Bosworth for å slå ned opprørshæren i den såkalte Rosekrigen. Så seierssikker var kongen at han selv red i spissen for angrepet. Men så skjer det fatale. En pil fra opprørernes side rammer kongens hest, som stuper. Kongen reiser seg, fortumlet, men uskadd. For hans soldater var imidlertid dette et omen: Kongen faller. Så de snudde hestene og startet flukten. Fra å ha vært fremst var nå kongen bakerst, hjelpeløst overlatt til seg selv uten hest. Det er da kongen i sin fortvilelse roper ut de seinere så berømte ord: «En hest, en hest, mitt kongerike for en hest!»

Professor Grønn hadde latt seg rive med av sin egen fortelling; stod nærmest og red på en imaginær hest og strakte hendene fortvilet mot himmelen da redningen ikke kom. Etter å ha avsagt den legendariske replikken, et brått sceneskifte og en tørr konstatering: «Som vi ser kan grensenytten av en hest i enkelte tilfeller være et helt kongerike. Men hva ville grensenytten av en hest nr 2 vært? Antagelig lik null, siden kongen jo ikke kunne ri mer enn en hest av gangen.» Og så ble vi tatt videre i den tørre teorien…

Tjuefem år seinere står historien levende for meg og jeg husker fortsatt hva grensenytte handler om. Jeg hadde fått en faglig vekker med livslang effekt, så å si. Men enda viktigere enn forståelsen på dette ene punktet, var at historien hadde åpnet vei inn til andre deler av pensum; jeg hadde fått en nøkkel som låste opp flere dører. Óg, den hadde gjort meg nysgjerrig på faget. For plutselig handlet dette om liv og samfunn og mennesker, ikke tall og teorier.

Rasjonelle argumenter for fortellingen

Tenk på hvordan vi deler jobbrelaterte erfaringer med kollegaer. Hvor og hvordan skjer det? Jo, gjerne i en uformell ramme – i kantina, i sofagruppen, ved kaffeautomaten, når vi slenger innom kontoret til en kollega. Og det vi forteller, er som oftest historier. Vi drar ikke teorien og konklusjonene vi kan utlede fra denne, vi begynner på «det var en gang», selv om vi ikke bruker akkurat disse ordene. Det er levende formidling hvor fortelleren forholder seg til sin kontekst og sin erfaringsbakgrunn.

Vi gjør dette fordi fortellingene fenger langt mer enn analytiske og argumenterende framstillinger. Og fordi fortellinger er noe vi kan. Fra vi var babyer har vi blitt fortalt historier. Noen går så langt som til å si at det må finnes et slags historie-gen i oss, som gjør at vi har en intuitiv evne til å forstå historier. Og at det igjen må være forklaringen på at folkeeventyrene i det alt vesentlige følger den oppbygging og bruker de samme virkemidlene (har den samme narratologi) i alle kulturer og til alle tider.

Så hvorfor lar vi fortellingene bli igjen hjemme på de fleste kurs? Hvorfor har vi en eller annen innbilt forståelse av at kurs, det er seriøse greier, så der må vi oppføre oss saklig? Ingenting er jo mer saklig enn en god og treffende historie som åpner døra inn til forståelse av en teori eller et fenomen!

I artikkelen «E-læring: Utsikt til innsikt» skriver Bjørkeng m.fl. dette:

Fortellingene bærer i seg evnen til å skape kunnskap fordi de forlanger å bli tolket, slik at brukeren forholder seg aktivt til den informasjonen som blir presentert. Det blir et aktivt samspill mellom brukerens (tause) kunnskap og historien.

Så her har vi argumentene vi trenger. Bruk fortellinger som en viktig del i alle typer læring: Illustrer poenger, vis koplinger mellom teori og praksis, blås liv inn i stoffet. Jeg tenker at det viktige ikke nødvendigvis er om en historie er helt riktig gjenfortalt, så lenge den er godt fortalt. (En venn av meg på FN-tjeneste i Libanon ble en gang tilbudt en Rolex til 20 dollar. «Is it real?», spurte han skeptisk. «Hmmm, not real real, but almost real», svarte selgeren. Poenget mitt er at det ofte holder om fortellingen er “almost real”.)

Enkelte bedrifter har for øvrig tatt i bruk fortellerteknikker som en alternativ vei inn i strategiprosesser. I stedet for en rent analytisk tilnærming, jobber man med å lage historier om hva bedriften er nå og i framtiden. Jeg har stor tro på at dette er en fornuftig vei å gå. Psykolog Hilde Johanne Aafoss, med selskapet Eventyrlyst, er en av de som kan anbefales som en kapasitet på feltet.

Slik lager du en god historie

I den siterte artikkelen over sier forfatterne at det handler om 1) å finne historien og 2) formidle den i en kontekst der den fremdeles er god og på en slik måte at den fortsatt fenger. De har også ti bud for å lage den gode historien:

Spesielt i e-læring?

Den gode historiefortellingen trenger slettest ikke bare komme fra en person som står og snakker foran en forsamling. Filmer – og da gjerne som dramatiseringer – kan være vel så bra, og ofte bedre fordi vi i filmen får et større register av virkemidler å spille på enn bare ordet. Jeg har en særlig forkjærlighet for reklamefilmer, faktisk; det bittelille formatet hvor du har så få sekunder på å fange publikums interesse. Og helt uten relevans til læring spesielt, må jeg likevel trekke fram en av mine favorittreklamer noensinne som illustrasjon på dette – en av Tines Norvegia-reklamer:

E-læring har faktisk de teknologiske mulighetene til å integrere flere forskjellige typer fortellinger i et læringsforløp. Min erfaring er imidlertid at disse mulighetene sjelden brukes; vi henfaller til den vanlige, analytiske og argumenterende stemmen der også, akkurat som i de fleste vanlige kurs

Det blir ofte argumentert mot å bruke historifortellinger i form av video eller animasjoner ut fra at det er dyrt. Ja, kronene kan fort rulle, samtidig som det er fullt mulig å lage gode ting på ganske enkelt vis bare ideen er bra nok. Jeg har ofte foreslått bruk av fotofortellinger som alternativ til video; en case/historie fortalt gjennom stillbilder, stemmer og evt. også visuelle effekter. Slike produksjoner kan settes opp i PowerPoint eller andre produksjonsverktøyer og kjøres omtrent som en film – men til en brøkdel av prisen og med mye av den samme effekten.

Fra fotohistorien ”Case Sophus” for opplæring av tillitsvalgte i Finansforbundet

4 KOMMENTARER

  1. Tilbaketråkk: Fortellingens kraft i læring | YtreVenstre | Nettstudier | Scoop.it

  2. Tilbaketråkk: Vi går heller på Coyote Ugly… | YtreVenstre

  3. Tilbaketråkk: Interaktiv video – seriøs moro | YtreVenstre

  4. Tilbaketråkk: Historiefortellingens vitenskap | YtreVenstre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *