Lenge trodde jeg at jeg var alene om begrepet ”læringsarkitektur”, ja, nærmest en slags global rettighetshaver. Men så viser det seg at begrepet er på vei inn i et internasjonalt vokabular. Og nå snakkes det om læringsarkitekten som ”en som designer miljøer hvor folk kan lære”.

Jeg har min egen profesjonstittel, jeg er læringsarkitekt. Ofte møter jeg nysgjerrighet på hva dette betyr. Mitt korte svar er at jeg jobber med design, utvikling, implementering og evaluering av læringsprosesser i organisasjoner. Kjernen i arbeidet ligger likevel i designdelen – som jeg ofte kaller for pedagogisk design – som i sin enkleste form går ut på å lage en læringsmodell og begrunne denne.

Forvirret? Jeg skal forsøke å rydde i begrepene. La meg bare først si at jeg lagde begrepet læringsarkitekt for 12-13 år siden. Hittil har jeg ikke møtt noen andre i Norge som bruker tittelen eller begrepet, men i fjor høst oppdaget jeg altså at kloke folk ”der ute” snakker om det samme.

Rydding i begrepsjungelen

Når jeg sier at læringsarkitektur handler om design, utvikling, implementering og evaluering av læringsprosesser i organisasjoner, mener jeg læring i en veldig vid forstand. Det kan i sin enkleste form være snakk om et lite klasseromskurs og i sin mest komplekse form et stort kompetanseprogram som går over flere måneder i en global organisasjon. Det spenner også fra formell læring til ikke-formell (men like fullt organisert) læring. Det kan dessuten være snakk om både læring for store grupper og om individuelle løsninger på identifiserte behov. Og, ja, noen ganger handler det om rent teknologiske løsninger, andre ganger er læringsteknologi ikke relevant i det hele tatt.

Uansett hva prosjektet er, må vi ha en metodikk for hvordan vi går fram, hvilke valg vi gjør og hvordan vi begrunner løsningen vi tegner opp. Hvis ikke blir det bare ”jeg synes at…”, og vi må ha større ambisjoner enn det.

Jeg har opp gjennom årene utviklet en metodikk for læringsdesign som for min del fungerer veldig bra (jeg skal snart komme tilbake med en egen artikkel hvor jeg beskriver hvordan den fungerer). Kjernen her er selve det pedagogiske designarbeidet. Når vi utformer et læringstiltak består det som regel av flere elementer. Selv et lite klasseromskurs gjør det/burde gjøre det: åpning – hoveddel – avslutning, hva skjer i hver del?, skal vi ha noen dialog med deltakerne?, skal de få oppgaver?, og så videre. Hvert element har en funksjon:

• for å nå de læringsmålene som er satt
• for å gjøre læringsprosessen så effektiv som mulig

Det er litt som å bygge med Lego: I utgangspunktet har vi et kjempestort utvalg av klosser vi kan bruke, men hvilke vi faktisk ender opp med å bruke styres av hva det er vi skal bygge. For å fortsette denne analogien, kan vi si at:

Pedagogisk design handler om å velge de riktige byggeklossene, systematisere de i en helhet og begrunne de valg man har gjort.

Elementet ”begrunne” er svært viktig her. Hvis ikke bruken av en byggekloss kan forklares med hvordan den bidrar til måloppnåelse og/eller effektivitet, skal den bort; da har den ingen funksjon. For eksempel: Ja, det kan være innmari kult og tidsriktig å sette opp en Facebook-side til et kurs, men hvilken nytte skal den tjene?

Grovarbeidet i pedagogisk design ender – for min del – som regel opp i en læringsmodell, som visualiserer løsningen, enten som en strukturmodell eller som en konseptidé. Her er en illustrasjon på hver:

Læringsmodell ifm. en systemimplementering i en stor, internasjonal organisasjon

Mer artistiske læringsmodeller, laget av deltakere på et kurs jeg nylig holdt

Nå ser vi kanskje hvordan begrepet læringsarkitektur har oppstått…

Å skape et miljø for læring 

En mann jeg ofte låner øre til, er britiske Clive Shepperd – konsulent, forfatter, blogger og fritenker innen feltet læring i arbeidslivet (her er bloggen hans). Han kom for ikke så lenge siden med boka ”The New Learning Architect” (fås hos bl.a. Amazon). Her har han en veldig spennende tanke som utgangspunkt:

I ny tenking om arkitektur er ikke en arkitekt en person som lager hus, men en som lager miljøer hvor mennesker kan leve og arbeide. Tilsvarende trenger vi nå læringsarkitekter som ikke lager kurs, e-læringsprogrammer etc., men miljøer hvor folk kan lære.

Læringsarkitektens ”misjon” er å forstå den konteksten læring skal skje i og hvordan den styrer form- og metodevalg. De fire kontekstene Shepperd peker på er:

• Formell læring: strukturerte kurs og kompetanseprogrammer, innhold og pensum, personlig sertifisering, etc.
• Ikke-formell læring: metoring, coaching, en-til-en løsninger, kollegaveiledning, arbeidsplasslæring, selvstudium, læring gjennom nettverk, sosiale medier etc.
• Etterspørselsdrevet læring: Jobbstøtteverktøy, spesialiserte søkemotorer, forum, wiki’er, etc.
• Erfaringslæring: Skjer naturlig på jobb, men kan også støttes gjennom bl.a. jobbrotasjon, systematisk vurdering fra nærmeste leder, reiser, systematisk refleksjon i f.eks. team/avdeling, etc.

Shepperd trekker også et viktig skille mellom læring initiert top-down (fra ledelse eller fageskeperter) og den som initieres bottom-up (fra de ansatte selv).

Det helhetsbildet Shepperd trekker opp her, samsvarer langt på vei med den såkalte 70-20-10 modellen, som bl.a. Statoil bruker i sin nye kompetansestrategi (se egen artikkel om modellen). Det begge vinklingene inn forteller, er at det framover blir langt mer krevende å være ”kompetansearbeider” i organisasjoner. Svaret er ikke lenger KURS uansett hva spørsmålet er. I stedet må vi ved hver ny utfordring ta et skritt tilbake, analysere behov og kontekst, og finne løsningen i et mye bredere register av virkemidler enn hva som tradisjonelt har vært brukt.

Jeg synes vi som jobber på kompetansefeltet har meget spennende tider…