London Tube Map som metafor for læring

Kartet over Londons undergrunn har fått nærmest ikonisk status. Mange storbyer har kopiert det, og det har inspirert systematiske framstillinger på en rekke andre områder. Men kartet er også interessant som en metafor for noe av det viktigste i læring.

tube_map

London Tube feirer 150-årsjubileum i år, som det kanskje beste transportsystemet i noen storby verden over. De aller fleste fastboende og tilreisende pleier å sette umåtelig pris på The Tube, med sine mange ruter og stasjoner, hyppige avganger, og – ikke minst – at det er så enkelt å finne fram.

Men det har ikke alltid vært enkelt å finne veien. Helt fram til 1930-tallet var nemlig t-banenettet tegnet inn på vanlige bykart. Dermed var det vanskelig å se hvor de enkelte rutene gikk og hvor de hadde krysningspunkter. Dessuten, siden kartet var i riktig størrelsesforhold, ble et stort antall stasjoner plassert innenfor et ganske lite område i hjertet av London. Det ble nesten umulig å skille disse stasjonene fra hverandre.

I London Underground Company jobbet i mellomkrigstiden en teknisk tegner som het Harry Beck. Han så hvilke problemer de reisende hadde med å orientere seg og bestemte seg for å forsøke andre framstillinger av banenettet. Hans grunnleggende antakelse var at oversikt og enkelhet var det viktigste for publikum.

Beck la kartet under bakken og fjernet dermed alle de forvirrende gatenavnene. Og han forvrengte kartet slik at det ikke lenger var i et riktig størrelsesforhold med gatenettet. Stasjonene ble tegnet inn med omtrent samme avstand mellom og alle vinkler ble tegnet med – i utgangspunktet – 90 eller 45 grader. Dessuten rendyrket han fargekodene for de ulike rutene og lagde tydelige ikoner for bl.a. krysningspunkter mellom ulike ruter.

Ledelsen i selskapet var meget skeptisk, men gikk med på en begrenset testing. Det ble – for å si det enkelt – en umiddelbar suksess, og fra 1933 ble det tatt i bruk som selve standardkartet. Senere har både Beck selv og andre designere gjort flere små forbedringer, men det grunnleggende konseptet er fortsatt det samme.

Hva forteller kartet oss av relevans for læring?

Det Beck gjorde var å FORENKLE noe som i utgangspunktet var komplekst ved å kutte vekk en masse informasjon (plassering av stasjoner i gatebildet og det relative forholdet mellom stasjonene). Dermed satt de reisende igjen med det viktigste, nemlig oversikten over rutene, stasjonene på de enkelte rutene og hvor det var krysningspunkter. Fra Becks side var dette en kompromissløs bort-prioritering, men et helt nødvendig grep.

Videre gir Becks kart en tydelig VISUALISERING; det skaper en oversiktsmodell, et skjema, gjennom systematisk bruk av fargekoder og ikoner.

Den underliggende ideen her kan leses slik: Vi trenger ikke gi folk all informasjon, bare det viktigste, så lenge den er godt strukturert. Så klarer de å finne fram i verden selv (mennesker er ganske flinke slik!).

Så er det også et annet viktig poeng til slutt, nemlig at historier trenger ikke nødvendigvis være helt sanne så lenge de er gode og hjelper oss til innsikt. Becks kart gir jo en høyst forvrengt framstilling av virkeligheten, men det virker.

4 KOMMENTARER

  1. Atle Røijen

    En liten kommentar til ditt utsagn «Vi trenger ikke å gi folk all informasjon bare det viktigste så lenge den er godt strukturet.». Det minner meg om noe den danske pedagogen Jens Rasmusen hadde som site avsnitt i boka si «Undervisning i det refleksivt moderne»: Undervisningens innhold må altså generelt fremstå som et problem for eleverne, noget, de hver især kan lade sig forstyrre eller ramme af,, og som de derfor foranlediiges til at beskjæftige sig bevidsthedsmæssig med. Sitatet oppsummerer etter min mening det viktigste med hele den 300 sider tykke boka. Undervisning må skape en «forstyrrelse» som igjen skaper interesse, motivasjon og lærelyst. Det er forutsetningen for at studentene skal sette i gang den indre motoren og ikke bare sitte som passive mottakere. Så enkelt og så vanskelig, for når sannheten skal fram er vi alle glade i å formidle «det hele» .

    • ytrevenstre

      Det var veldig godt sagt av Rasmusen og, tror jeg, en kjerneutfordring i mange læringssammenhenger. Deltakerne er til stede med sine kropper, men bare delvis til stede med sin bevissthet. (Det minner meg om en berømt åpning journalisten Niels Chr. Geelmuyden hadde på et intervju med eksistensfilosofen Egil Wyller. Journalisten spør: «Er vi egentlig her?») Jeg har en gang lest om et britisk pedagogisk eksperiment hvor to grupper skulle bli presentert for det samme faglige innholdet gjennom en forelesning. Den ene gruppen fikk en meget veltalende foreleser som unngikk alle kontroverser i stoffet, og som skapte en ganske harmonisk situasjon. Den andre gruppen fikk en foreleser med en mildt sagt uryddig stil og som kom med flere skråsikre og verdiladede utsagn som provoserte mange deltakere. I responsevalueringen etterpå fikk første foreleser en score helt i toppen, mens «den uryddige» fikk under middels. Læringsevalueringen et par uker seinere viste imidlertid at den andre gruppen – de som var blitt provosert – hadde betydelig bedre resultater enn den første gruppen. Dette ble av forskerne tolket dithen at den andre foreleserens uryddige og provoserende stil hadde skapt et engasjement hos deltakerne og tvunget dem til å ta stilling til stoffet på en helt annen måte – selv om mange av dem var svært uenige med ham – enn de som hadde hatt en harmonisk stund. Og det er jo akkurat det Rasmusen snakker om, ikke sant?

  2. Tilbaketråkk: Ser du gorillaen? | YtreVenstre

  3. Tilbaketråkk: Infografikk hjelper oss å navigere | YtreVenstre

Legg igjen en kommentar til ytrevenstre Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *