Kombinerte læringsmodeller har blitt populære i arbeidslivet og flere forskningsarbeider viser at dette er en tilnærming som gir resultater. Hva er kombinerte læringsmodeller og hvordan designer vi en?

Aller først en begrepsmessig avklaring. Når jeg snakker om kombinerte læringsmodeller mener jeg det samme som det engelskspråklige begrepet blended learning. Hva man bruker er en smakssak, men i norske fjernundervisningsmiljøer har man snakket om kombinert læring siden 70-tallet og jeg synes det er godt og dekkende begrep.

Så, hva er det? Her er en definisjon fra Heinze og Procter som jeg synes fungerer bra:

Blended Learning is learning that is facilitated by the effective combination of different modes of delivery, models of teaching and styles of learning, and founded on transparent communication amongst all parties involved with a course.

Altså, det kan være kombinasjoner av ulike leveringsformer (læring i det fysiske rom eller via ulike medier), læringsformer (selvstudier, en-til-en, gruppebasert, og så videre) og læringsstiler (her forstått som ulike pedagogiske tilnærminger: formidling, utforskende læring, samarbeidslæring, og så videre). Merk at det er et overordnet krav at de ulike elementene skal være satt sammen i et velfungerende helhetlig opplegg.

Ulike løsningsmodeller

Kombinert læring er ikke én form, selv om en slags enkel klassiker har blitt å sette sammen et e-læringskurs og et klasseromskurs. Her er noen flere typiske modeller (”klassikeren” er modell 1):

Egentlig er det bare kreativiteten som setter begrensninger for hvilke modeller vi kan lage (jeg har brukt bl.a. melking av kyr – fysiske, ikke digitale -, oppdagelsesturer i byrom og ballongfotball som elementer). Selv synes jeg det mest spennende for tiden, er å utforske mulighetene for å få til dyptgående faglige diskusjoner, kunnskapskonstruksjon og samhandling på nettet. De første hel-digitale kombinerte læringsmodellene er allerede laget og vi vil se mer av dette framover. Det er også spennende hvordan vi kan kople sammen formelle og ikke-formelle læringstiltak.

I den andre enden av skalaen har vi de hel-analoge kombinerte læringsmodellene. Det er ikke noe krav om at kombinerte modeller skal inneholde e-læring eller andre digitale elementer. Selv har jeg vært med på et par ganske vellykkede forsøk med såkalt stasjonstrening, hvor deltakerne – individuelt eller i grupper – forflytter seg mellom ulike soner hvor de vekselvis får formidling (på ulike måter), skal løse oppgaver og blir invitert til refleksjon. Digitale ressurser kan dessuten bringes inn i kursrommet, gjennom integrert bruk av bl.a. medieinnhold, oppgaver, e-leksjoner og så videre.

Det er strengt tatt lite som skal til før vi har en kombinert læringsmodell. Et tradisjonelt kurs kan godt være ”kjerneproduktet”. Men så strekker vi perspektivet litt (se tidligere artikkel om akkurat dette) og gjør noe FØR – for å motivere og sette deltakerne i lærinsmodus – og noe ETTER for å forsterke hukommelsen litt og hjelpe til i koplingen mellom det som er lært og jobb.

Suksessfaktorer og svakheter

Som nevnt innledningsvis er det flere forskningsstudier som har konkludert med at kombinerte læringsmodeller gir gode resultater (se f.eks. meta-analysen ”Evaluation of Evidence-based Practices in Online Learning” fra det amerikanske utdanningsdepartementet). Det er vanskelig å peke på konkrete suksessfaktorer i form av bestemte løsningskombinasjoner, mediebruk og så videre. Jeg tror imidlertid at mye av suksessen kommer som et resultat av at vi med slike modeller ofte strekker læringsprosessen ut i tid, og dermed gir bedre rom for modning av tanker og refleksjon. Videre gir slike modeller større rom for variasjon i pedagogiske metoder, og møter dermed behovene i flere læringsstiler hos deltakerne. Dessuten gjør slike modeller det også enklere å kople det som læres til jobben hvor det som er lært skal anvendes.

Men selv om kombinerte læringsmodeller ofte gir gode resultater, er det ingen quick fix. Å trekke dette fram som selve resepten, blir like feil som da mange i e-læringens spede barndom nærmest hevdet at det var bra bare fordi det var digitalt og moderne i formen. Dessuten er det flere utfordringer knyttet til kombinerte læringsmodeller, blant annet:

• Det er ofte kostbart å utvikle.
• Det er ofte kostbart å drive slike kurs/programmer fordi det krever aktive lærere, veiledere og administratorer som tilretteleggere og for å følge opp deltakerne.
• For brukerne kan det fort skje at man mister oversikten: Hvor er man i løpet?, hvilke oppgaver skal man løse nå?, hva gjenstår?
• Når læringsprosesser strekkes ut i tid øker sjansen for at aktiviteter deltakerne skal gjennom kolliderer med jobben. Så får man noen som følger opp og andre som ikke gjør det, med de problemene man dermed bl.a. får når alle skal møtes og modellen forutsetter at temaer skal være lest, diskutert og gjennomtenkt på forhånd.

Læringens fire rom

Forut for enhver vellykket kombinert læringsmodell ligger selvsagt en grundig prosjektanalyse, som avklarer mål, forhold ved målgruppen, det faglige innholdets føringer for valg av metoder, og så videre (se tidligere artikkel om dette). Her må man selvsagt holde muligheten åpen for at konklusjonen kan bli at man slettest ikke skal lage en slik modell, men gå for en helt annen løsning.

Jeg tenker at i utgangspunktet er kombinerte modeller velegnet der hvor en eller flere av følgende forhold er til stede:

• Fagstoffet som skal læres er stort og kan med fordel deles opp i ”porsjoner”
• Fagstoffet er komplekst og krever modning og refleksjon for å forstås
• Det er sammensatte læringsmål, med både kunnskaper, ferdigheter og holdninger
• Et viktig element i læringen er kopling av fagstoff til egen praksis

Etter analysen går vi så løs på design av en læringsmodell som viser alle hovedelementene vi skal ha med og det innbyrdes forholdet mellom disse. (Jeg har skrevet mer utførlig om prosessen i dette arbeidet i en tidligere artikkel på bloggen.) For egen del forsøker jeg å jobbe ut fra en mental modell jeg kaller læringens fire rom, og som er en forenklet variasjon over Mellanders læringskjede (se tidligere artikkel). De fire rommene er stadier som de lærende skal igjennom, i de fleste læringsforløp, en eller annen gang og ikke nødvendigvis i den rekkefølgen jeg lister de opp her:

MOTIVERT, FOKUSERT: Knytte faginnholdet til virkeligheten, gjøre aktuelt for deltakerne (dette angår deg!). Starter gjerne FØR de skal i gang med læringsaktiviteter og vi kan gjerne bruke historiefortellinger, film og drama som virkemidler, for å treffe følelsene.

INPUT: Input kan være både formidlingsbasert (forelesning, e-læring, lese, se film, manualer, e-bok, intranett), observasjonsbasert (sitte ved siden av kollega, observere hendelser, se film), og skapt av deltakerne selv gjennom ulike typer oppgaver og øvelser.

ØVE, HANDLE, GJØRE: Deltakerne skal ha tid til å bearbeide stoffet, alene eller i gruppe. Dette kan gjøres på utallige måter alt etter mål og fagets karakter. Blant mulighetene er både ulike typer workshops, casearbeid, kollegaveiledning, rollespill og mester-svenn løsninger.

KOPLE TIL JOBB: Underveis i et kombinert læringsløp skal det være flere punkter for refleksjon, men denne prosessen kan med fordel også gjerne trekkes ut over sluttidspunktet for fellesdelen, for å få til en enda klarere kopling til egen jobb. Også her har vi mange muligheter: handlingsplan med oppfølging av leder eller veileder, brev-til-meg-selv. Nettdiskusjoner, nano e-læring, holde en presentasjon for kolleger, og så videre

For meg er rom-tenkingen en praktisk hjelp i designarbeidet. Jeg lager meg et veldig konkret indre bilde av rom på rad og rekke, hvor det kommer mennesker inn en dør på den ene siden av et rom og som skal ut en dør på den andre siden. Under oppholdet i rommet skal noe skje; de skal settes i bevegelse, slik at noe er endret i dem når de er ferdige i rommet. Det er kanskje å legge lista høyt, men såpass ambisiøse synes jeg vi bør være…