Situert læring – et helt annet pensum

Lave og Wengers bok om situert læring ble en ”snakkis” i mange pedagogiske miljøer på nittitallet. Forfatterne selv presiserer at situert læring verken er en læringsform, en pedagogisk strategi eller en undervisningsteknikk. Men hva er det da?

Jean Lave, professor ved Berkeley, og Etienne Wenger, den gang forsker ved Institute for Research on Learning, hadde i flere år vært opptatt av de sosiokulturelle mekanismene rundt læring. Blant annet hadde de studert lærlingeordninger flere steder, og da ikke bare slike formaliserte, gjennomregulerte ordninger som vi har i Norge. De så hvordan læring skjedde effektivt gjennom et sosialt system uten at det var noe uttalt mål der, et pensum og en plan. Dette inspirerte dem til å utvikle sin teori om situert læring, som fikk et uvanlig stort nedslagsfelt.

Boka, som kom i 1991, hadde tittelen ”Situated learning. Legitimate peripheral participation” (kjøp den hos Amazon – en liten flis som er lest i løpet av en kveld). To begreper må forklares her. Situated betyr rett og slett lokalisert/plassert. Jeg tolker begrepet slik at det handler om læring som skjer/tar plass i en helt bestemt sosiokulturell ramme. En av de casene Lave og Wenger bruker er fra en skredderbedrift i Liberia. Hit kommer unge skredderlærlinger som begynner å jobbe sammen med de mer erfarne, og i løpet av en prosess på noen år blir de selv fullbefarne skreddere. Men denne prosessen er unik for akkurat denne bedriften og kan ikke løsrives fra kulturen og folkene der og flyttes til et annet sted. Læringen er situert (vi har bare – i mangel av noe bedre – fornorsket ordet) akkurat der.

Den andre delen av tittelen er Legitimate peripheral participation. Legitim, perifer deltakelse? I dette ligger at nykommeren (enten det er en lærling i navnet eller rett og slett bare en vanlig nyansatt) tillates å begynne sin praksis først og fremst som observatør og derfra gradvis – gjennom en prosess som kanskje tar lang tid, kanskje flere år – bevege seg inn mot sentrum av fagets praksis og etter hvert full deltakelse i den sosisokulturelle praksisen i fagfellesskapet.

Læring uten undervisning

Situert læring handler i sin enkleste forstand om relasjonen mellom nykommere og erfarne, hvor nykommeren gjennom en prosess skal tas opp i fellesskapet av erfarne. Dette er en læringsprosess, men uten undervisning og eksaminering.  Lave og Wenger tydeliggjør dette ved å snakke om skillet mellom ”a learning curriculum” og ”a teaching curriculum”:

A learning curriculum is a field of learning resources in everyday practice viewed from the perspective of learners. A teaching curriculum, by contrast, is constructed for the instruction of newcomers.

Nykommerne skal ikke reduseres til ”kopister” som demonstrerer sin læring ved å etterape de erfarne, men skal utvikle en selvstendig kompetanse. Lave og Wenger toner for eksempel ned mesterens betydning for læringen. ”Læreren” er organisasjonen selv, kollektivet og kulturen som nykommeren tar del i.

Situert læring er læring tett opp til den situasjonen den inngår i, og dermed nært opp til begrepet kontekstuell læring. Lave og Wenger vektlegger helheten; at det er du med alt ditt vesen og all din kunnskap som er i interaksjon med omverdenen, ikke bare den eksplisitte kunnskapen du har og som du utvikler.

Vanskelig å henge med i svingene? Ja, absolutt. Men jeg tror en nøkkel er å forstå at situert læring, som jeg skrev innledningsvis, verken er en læringsform, en pedagogisk strategi eller en undervisningsteknikk. I stedet må vi se det, slik Lave og Wenger selv betegner det, som et ”analytical viewpoint” på læring; en måte å forstå læring på

Noe som skjer og noe vi gjør

Hvilken nytte kan vi ha av teorien om situert læring? Den viser hvordan de sosiokulturelle forholdene rundt den lærende er av avgjørende betydning for læringen. Den viser også hvordan læring effektivt kan skje uten at det skjer i en tradisjonell ”skolsk” form.

Mer eksplisitt kan vi trekke ut av dette at det å ta godt i mot nyansatte, bruke tid på å etablere de i fagfellesskapet og skape faglig og sosial trygghet rundt dem, er viktig for deres faglige utvikling og profesjonalisering. Her kommer det planmessige inn, selv om læringen i seg selv er fri for tradisjonelt pensum og undervisning: Hvordan tar vi mot de nye? Hvordan skaper vi en ramme rundt dem? Og hvordan skal de veiledes og av hvem?

Det er for øvrig en god artikkel på Wikipedia, for de som vil gå litt nærmere inn i hva situert læring handler om, uten å gå til kilden. Her er det også spennende perspektiver på bruk av sosiale medier i situert læring.

Se også en tidligere artikkel på bloggen om praksisfellesskap/communities of practice. Dette er en teori utviklet av Etienne Wenger som følger direkte i kjølvannet av teorien om situert læring.

egyptHåndverkere i sitt verksted i det gamle Egypt.

5 KOMMENTARER

  1. Torkel B. Nødtvedt

    Takk igjen, Ytre Venstre, for «påfyll»! :)
    MInner meg om betydningen av læring på arbeidsplassen, og i en bevisst form. Setter pris på vekten som legges på egenrefleksjon, ikke «etteraping», og det sosiokulturelle perspektivet. Vi må ikke slutte å «mase» om læringsmiljø og samhandlingen i læringssituasjonen, om det er i fysisk samling eller på nett! Stå på, folkens!!

    • ytrevenstre

      Takk, Torkel. Jeg regner forøvrig med at jeg klarer å få Etienne Wenger til Norge i løpet av vinteren for å holde et seminar om «social learning theory». Han er jo fortsatt blant de fremste i verden på dette feltet.

  2. Tilbaketråkk: Invitasjon: Seminar med Etienne Wenger 28. mars | YtreVenstre

  3. OlgaBallerina

    Fantastisk bra forklart! Takk, Ytrevenstre! *Eksamensboost*

    • ytrevenstre

      Bare hyggelig :-)

Legg igjen en kommentar til Torkel B. Nødtvedt Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *