Hånden som fører pennen – eller tastaturet – er et redskap for å tydeliggjøre hva vi har lært. Gjennom skriving samler vi det som ofte er flyktige fragmenter i tankene til et bilde vi forstår og husker. Også i effektivitetens navn bør vi derfor skriving brukes som et vanlig virkemiddel i læring i arbeidslivet.

Inspirasjonen til å skrive denne bloggen kom fra en artikkel av Toril Moi i Dagens Næringsliv 10. august. Moi er en av våre internasjonale akademiske stjerner og professor i litteratur ved amerikanske Duke University. Artikkel het ”Å skrive er å tenke”. Jeg har i min artikkel føyd til ”…er å lære” fordi jeg under lesingen fikk en refleksjon om at her er det noe som vi er i ferd med å glemme i kompetansearbeidet. Gjennom alle år i skole og utdanning skriver vi for å lære, ikke bare for å vise læreren at vi har lært. Hvorfor slutter vi med det i arbeidslivet?

Å skrive er å tenke: det er først når vi formulerer en innsikt på papiret at vi begynner å forstå hva den innebærer. Å skrive er også å utforske en sak: først når vi forsøker å finne ord for det vi har sett og forstått, innser vi hva vi ikke har forstått. Skrivingen gir oss nye spørsmål, som sender oss tilbake til emnet på jakt etter nye fakta og nye innsikter.

Dette er essensen i Mois artikkel. Hun skriver om en av USAs verste high schools som virkelig satte fokus på skrivetrening – i alle fag – og som i løpet av bare et par år oppnådde så bemerkelsesverdige resultater at den ble et forbilde for andre skoler. Hun skriver om forskning som viser at erfarne skribenter skriver flere utkast og gjør større endringer fra utkast til utkast enn uerfarne skribenter, av den åpenbare grunn at erfarne skribenter vet at å skrive er å tenke. Og hun skriver om forsøket til en professor ved Harvard Business School som viste at folk i næringslivet økte produktiviteten når de begynte å skrive dagbok. Deltakerne i forsøket skulle bruke mellom fem og ti minutt hver dag på en jobbdagbok, hvor en av reglene var at de skulle ta med minst én positiv observasjon uansett hvor frustrerte de følte seg. Allerede etter en måned var dagboken blitt ”en uvurderlig kilde til selvinnsikt og nye ideer for mange av deltakerne”. De opplevde at de begynte å tenke over problemer og utfordringer på jobben på en ny måte rett og slett fordi de skrev.

Skriv – litt her og litt der

For noen år siden var jeg lærer på et studium i nettpedagogikk ved Høgskolen i Gjøvik. Studentene skulle levere flere papers og delta i obligatoriske nettdiskusjoner. I tillegg skulle de etter hver av de tre etappene i studiet skrive et refleksjonsnotat, hvor de reflekterte både over fag og over læringsprosessen i seg selv. Etter studieavslutning fortalte flere av studentene at de hadde opplevd det å skrive disse refleksjonsnotatene som det de hadde lært aller mest av; bitene falt så og si på plass for dem.

Det er antagelig ikke mange steder i arbeidslivet man ville våge å forlange av deltakerne på et lengre opplæringsprogram, bortsett fra i lederutvikling, at de skulle avslutte med å skrive et lengre refleksjonsnotat. Men hvorfor ikke, hvis det er viktig for læringsutbyttet? Blir det for ”skolsk”? Jeg tror nok mange vil oppleve det som vanskelig, men samtidig kanskje også forløsende å jobbe med å sette egne ord på hva man har lært.

Å skrive i læring kan i sin enkleste form handle om å lage et kort sammendrag av den informasjonen man har fått. Så kan man gå et skritt videre og reflektere; trekke sammen, se linjer, peke videre. Noen ganger er det hensiktsmessig å få en tilbakemelding på det man har skrevet, for eksempel fra lærer eller leder. Andre ganger kan skrivingen skje i et større fellesskap – for eksempel i et sosialt medium –  hvor man deler tanker fra en felles læringsopplevelse. Og så er de gangene hvor skrivingen ikke skal ha et annet publikum enn den skrivende selv. Det kan jo være at en instruktør på slutten av kursdagen sier:

Før vi avslutter vil jeg at hver og en av dere bruker ti minutt på å skrive ned det viktigste som dere har lært i dag. Skriv også hvis det er noe som dere nå – på grunn av det dere har lært – vil gjøre annerledes i jobben deres når dere er tilbake. Skriv gjerne på papir og ta det med dere når dere drar.

Å blogge er å lære

Jeg har nå i et år snart skrevet denne beskjedne bloggen. Etter å ha jobbet i en årrekke på feltet læring i arbeidslivet – lest, lyttet, sett, diskutert, gjort og erfart – følte jeg at jeg satt med mye kunnskap, men at det var noe halvkvedet over den. Jeg klarte ikke å trenge ordentlig ned i viktige problemstillinger slik jeg ønsket, og det var vanskelig å bygge en mer helhetlig, begrunnet faglig tilnærming til feltet. Bloggingen har imidlertid bragt meg et steg videre. Det er ingen vidunderløsning, men det setter i gang noe – forhåpentligvis også større ydmykhet overfor alt det jeg ikke vet.

Så, ville jeg ha fortsatt å blogge dersom jeg visste at det bare var én eneste leser der ute? Svaret er et ubetinget ja.