En bestemors sukk over uoppdragne barnebarn fikk meg til å tenke på at de grunnleggende bestanddelene i læring egentlig er de samme enten vi snakker om barn, voksne eller hunder for den saks skyld.

Sukket var tema i psykolog Hedvig Montgomerys spalte «Foreldrekoden» i Aftenposten nylig. Bestemoren klaget over at hun slet med å oppdra sine barnebarn, som hun ikke var sammen med så ofte. Hun hadde brukt «riktig» pedagogikk med å belønne den oppførselen hun ønsket, men det ga liksom ikke noen varige resultater.

Hedvig Montgomery skriver blant annet dette i sitt svar:

Ikke sliten eller redd, og i kontakt med noen de er trygge på, altså. Og så dette med trinnvis læring fortløpende koplet til noe som barnet allerede kan, som konstruktivistisk kunnskapsteori prediker.

Som trebarnsfar, trener i barneidrett og hundetrener i Norske Redningshunder, kan jeg si at all min erfaring tilsier at dette er det beste fundamentet for god, effektiv læring. Og jeg nikker enig når Montgomery trekker inn begrepet «positiv forsterkning». Dette kommer fra den kjente amerikanske psykologen og atferdsforskeren professor B.F. Skinners teori om operant betinging, fra Wikipedia:

«…en form for læring der individets atferd endres som en følge av de konsekvensene atferden har hatt. Hvis konsekvensene av en atferdsform gjør at denne øker, kalles dette forsterkning. Hvis konsekvensene gjør at atferden minker, kalles det reduksjon eller straff.»

Positiv forsterkning er én av fire stimuli vi som lærer/trener kan gi, hver med ulike effekter på atferden, jf. Emma Garlant:

• Positiv forsterkning: Noe (ofte noe behagelig) tilføres (+) etter en atferd, som resulterer i at atferden skjer oftere.
• Positiv straff: Noe (ofte en aversiv stimulus/ noe ubehagelig) tilføres (+) etter en atferd, som resulterer i at atferden skjer sjeldnere.
• Negativ forsterkning: Noe (ofte en aversiv stimulus / noe ubehagelig) fjernes (-) etter en atferd, som resulterer i at atferden skjer oftere.
• Negativ straff: Noe (ofte noe behagelig) fjernes (-) etter en atferd, som resulterer i at atferden skjer sjeldnere.

Hver av disse representerer en pedagogisk strategi. I hundetreningsmiljøer vil man møte personer som sverger til ulike strategier, selv om den dominerende holdningen etter hvert er at positiv forsterkning er det som gir best resultater, selv om straff noen ganger kan være nødvendig for å lære hunden grensesetting eller å unngå farer. Enkelte metoder knyttet til negativ forsterkning eller straff kan dessuten være forbudt etter dyrevelferdsloven.

For egen del har jeg en enkel utlegning av hva positiv forsterkning handler om. Hundens atferd i en bestemt øvelse skal formes ved at vi:

1.  Hjelper den til å gjøre riktige valg

2.  Belønner den riktige atferden

3.  Ikke straffer feil atferd

En særskilt utfordring med voksne

Det er en takknemlig oppgave å være lærer og trener for barn og hunder, for du får som regel umiddelbar tilbakemelding på om det du gjør virker. I ord, ansiktsuttrykk og kroppsspråk blir du fortalt om dette gikk inn og om de er motiverte for å fortsette.

Jeg har undervis ganske mye for voksne også, men der er det ofte mye vanskeligere å avlese responsen på det jeg gjør som lærer, selv når jeg har dem i dialog eller i arbeid med ulike praktiske oppgaver. Voksne er langt bedre til å kamuflere hvordan de oppfatter situasjonen og er kanskje redde for å vise at de ikke forstår eller være uenige.

Jeg tenker at på et helt grunnleggende plan er voksne egentlig stort sett akkurat som barn og hunder når det handler om læring. Vi har det samme behovet for trygge rammer, for å kople det nye vi presenteres for til noe som vi allerede kan og for å belønnes for innsatsen vi legger inn. Så hvorfor har jeg vært vitne til så mange undervisningsopplegg for voksne som definitivt ikke tar dette som utgangspunkt?

PS: Lek, ikke godbiter

Montgomery skriver at godbiter er hundetreneres beste verktøy. Det er ikke helt riktig. De fleste som driver med hundetrening på – skal vi si – et mer avansert nivå, bruker fortrinnsvis lek som belønning, det være seg ball, kong (en spesiell gummileke), biteputer eller annet. Vi kan også bruke godbiter, men lek har den fordelen at det drar opp energinivået i hunden. Det gir belønningen større egenverdi og setter hunden i en bedre modus for å fortsette treningen. Bare godbiter derimot kan, hvis treningen skal pågå en tid, gradvis bidra til å dempe hundens innsats. Hvis magen begynner å fylles opp vil appetitten avta og gleden over nye godbiter dale, det er helt naturlig.

Kan vi forresten ta med oss noe herfra over i arbeidet med voksnes læring? Vel, vi kan i hvert fall bruke det som en påminnelse om at belønning underveis for innsats er viktig, for eksempel når vi holder kurs. Hva som er «riktig» belønning vil være kontekst- og målgruppeavhengig. Men vi skal ikke se bort fra at det å få bruke kroppen til å riste løs i litt uhøytidelig moro, kan ha god effekt også på voksne. På barn fungerer det i hvert fall veldig godt.