Du har sikkert sett de i amerikanske militærfilmer, sersjanter som med frådede kjeft og mord i blikket overøser sine rekrutter med skjellsord og straffer dem for hver minste feil de gjør. Men vipps, en dag er det blitt gode soldater av dem også. Så «å bryte ned for å bygge opp» er kanskje ikke helt dumt tenkt likevel?

Jeg har i det siste tenkt en del på hvilken effekt frykt kan ha på læring. Startpunktet var at jeg bruker mye tid på å trene hund. Nesten alle seriøse hundemiljøer i Norge bekjenner seg nå til «positiv læring» som metode; hunden skal belønnes for det den gjør fra, ikke straffes for det den ikke får til, for å si det enkelt. Vi skal imidlertid ikke så mange år tilbake før straff i ulike former – også fysisk avstraffelse – var akseptert i mange miljøer.

Så virker det som om ikke alle i disse miljøene alltid er like flinke til å følge opp sine prinsipper for hunder når det kommer til mennesker. Negative kommentarer – fra skarp kritikk til grov utskjelling – er slettest ikke uvanlig å observere. Og dertil en rekke andre ganske skarpe reaksjoner mot mennesker som mislykkes med et eller annet i hundetreningen: murer av taushet, latterliggjøring, ekskludering og så videre. Men hunder og mennesker fungerer i grunnen stort sett likt når det kommer til læring. Så hvorfor denne manglende forståelsen for betydningen av psykologisk trygghet også for de tobeinte?

Fra organisasjonssosiologien og -psykologien har vi utallige historier om hvordan giftige arbeidsmiljøer og dårlige ledere har knekt mennesker. Det snakkes om «fryktkulturer» hvor ansatte er livredde for å gjøre feil. Likevel, også her, som i de amrikanske militærfilmene, leverer folk resultater og virksomhetene utvikler seg. Noe som jo må bety at læring skjer, for uten læring ingen utvikling?

Hva sier forskningen?

Finnes det noe forskning om at hvor effektivt mennesker kan lære hvis de frykter straff eller er redde? Spørsmålet har vært tema i både psykologi, pedagogikk og nevrovitenskap i mange tiår. Med KI som verktøy og mange spørsmålsrunder, sitter jeg igjen med følgende essens: 

Frykt for straff kan føre til læring, men det er ofte en ineffektiv, kortsiktig og kostbar form for læring sammenlignet med positiv forsterkning. Trygghet og mestring gir langt mer robuste læringsresultater enn frykt og straff.

Forskningen peker på flere sentrale funn. Her noen utdrag av det jeg fant:

I klassisk behavioristisk forskning (Skinner, Pavlov mv) konkluderes det med at straff kan redusere en uønsket atferd midlertidig, men ofte uten å skape en ønsket alternativ atferd. Altså: vi unngikk det vi ikke ville ha, men uten å få det vi ønsket å få… Psykologen B.F. Skinner selv mente at straff hadde begrenset verdi i læring fordi det lett fører til unngåelsesatferd ; man lærer å unngå situasjonen/lederen/treneren heller enn å tilegne seg ny kunnskap.

I kognitiv psykologi og nevrovitenskap pekes det på at hos mennesker som er redde, aktiveres stressystemet i hjernen. Dette kan øke oppmerksomheten og gi sterk hukommelse for enkelte detaljer (traumatiske hendelser for eksempel). Samtidig svekkes arbeidsminne og eksekutive funksjoner. Dermed reduseres evnen til å tenke fleksibelt, problemløse og generalisere læring. Resultatet er at man kan lære enkle stimulus-respons-mønstre under frykt (f.eks. «unngå dette for å slippe ubehag»), men dårligere lære komplekse ferdigheter som krever kreativitet, refleksjon og overføring.

Pedagogisk og organisatorisk forskning både i skole og arbeidsliv viser at frykt for straff (det være seg f.eks. eksamensangst, strenge sanksjoner, autoritære ledere mv) ofte fører til overflatisk læring: pugging, lydighet, unngåelse – heller enn indre motivasjon og dyp forståelse. Positiv forsterkning og mestringsopplevelse gir derimot bedre læringsresultater, høyere motivasjon og bedre overføring til nye situasjoner.

Et kjent begrep i denne sammenheng er «learned helplessness», tillært hjelpesløshet, lansert av psykologen Martin Seligman. Det handler om at hvis straff eller uforutsigbar negativ respons får dominere, kan mennesker slutte å prøve å lære i det hele tatt, fordi de opplever at innsats ikke hjelper.

Vær grei med folk

I tilfellet med de amerikanske sersjantene (hvis nå bildet av dem stemmer og ikke bare brukes fortsatt fordi det tar seg godt ut på film…): Akkurat det å trene en militær enheter kan være litt spesielt. For noen enheter – men langt fra alle – er det et mål i seg selv å skape en organisme som fungerer nærmest uavhengig av de indvidene som utgjør den. Da er påtvungen atferdsendring, rettet inn mot en bestemt form, det avgjørende. Men soldatene skal jo ikke bare endre sin atferd – bli soldater med hud og hår – men også lære en mengde ting. Og de skal bygge opp en motivasjon for å gjøre en krevende jobb selv når sersjanten ikke er der lenger og kan straffe dem.

Dette er en vanskelig balansegang og jeg ser at det er forskning som viser at straffbaserte metoder ofte har høye kostnader i form av frafall, mental belastning og lavere fleksibilitet. Er disse kostnadene kalkulert inn eller vet man ikke bedre? Det samme viser for øvrig forskning fra en del idrettsmiljøer, med trenere som ikke står noe tilbake for den karikerte amerikanske sersjanten.

I hundetreningsmiljøene har skiftet over til å vektlegge positive forsterkningsformer vært viktig og riktig. Så får vi håpe på at både der i arbeidslivet kommer de samme holdningene etter når gjelder mennesker. Folk blir sjelden bedre av å bli kjeftet på, for å sette det på spissen.