PowerPoint – formidlingskunstens abdikasjon?

Alle bruker PowerPoint til kurs, foredrag og ymse presentasjoner. For meg selv er det en nesten uunnværlig ”krykke” å støtte meg på i slike sammenhenger. Men hvilke babyer var det som forsvant ut med badevannet da vi alle samlet oss rundt det hellige kulepunkt?

For noen år siden hørte jeg en dessverre ganske typisk historie fra opplæringslederen i et større selskap. Han hadde på slutten av dagen kommet forbi et kursrom de brukte og støtt borti instruktøren, en kar utenfra som han kjente fra før. ”Hvordan har det gått i dag, da?” ”Jo, veldig bra”, svarte instruktøren, ”Jeg rakk igjennom alle de 216 slidene mine.” Opplæringslederen hadde da kikket inn i kursrommet og sett en gjeng halvt fortumlede mennesker som glippet med øynene. Han var ikke i tvil om at det måtte ha vært flere timer siden de var mentalt til stede i undervisningen. Men instruktøren hadde altså fått kjørt sitt slideshow. Til alt overmål var det også et kurs som handlet om høyst praktiske ferdigheter i et emne. Deltakerne hadde imidlertid fått en PowerPoint-basert teoriundervisning.

The medium is the message

Historien over illustrerer den groveste feilen vi gjør med PowerPoint, nemlig å løfte opp mediet i seg selv til å bli det viktigste, ikke budskapene det skal formidle. ”The medium is the message”, som den amerikanske medieviteren Marshall McLuhan postulerte for snart femti år siden.

Jeg har sett utallige instruktører og foredragsholdere som nesten fryder seg over sine egne slides og de bildene og effektene de har klart å legge inn. Jeg ser også dem som under presentasjonen nærmest står litt underdanig ved siden av lerretet og peker mot det som vises der oppe. I begge tilfeller tenker jeg at vi har abdisert som formidler. Det er ikke lenger meg selv som har noe viktig å komme med. I stedet lar jeg et medium snakke. Det er som en ikke-identifisert amerikaner skal ha sagt: PowerPoint er formens endelige seier over innholdet.

Det er naturligvis forsket på effekten av bruk av PowerPoint. Blant de som har trukket dystre konklusjoner, er den tyske professoren Wolfgang Nieke, som mener at PowerPoint er intet mindre enn den verste presentasjonsteknikken man kan velge. Hans studier viser at presentasjoner overlesset med animasjoner og andre tilleggselementer hindrer oss i å huske, snarere enn å hamre budskapet fast i hjernebarken.

Nå har de fleste av oss skjønt at vi skal være varsomme med å grave for dypt i kassen med effekter i PowerPoint. Like fullt har nok Nieke fortsatt et poeng, bare ut fra antall slides vi har og informasjonsmengden på hver av dem. Det blir rett og slett for mye; det viktige synes ikke lenger.

Kritikk mot nye høyder

Noen tar kritikken av PowerPoint mot nye høyder – og mister til og med jobben av det. Det skjedde med den obersten Lawrence Sellin, som jobbet ved det amerikanske hovedkvarteret i Kabul. I en nettartikkel gikk han til angrep på kollegenes bruk av PowerPoint:

For staben ved hovedkvarteret består krigen i stor grad av endeløs fiksing og triksing med PowerPoint-lysbilder, for å få dem i overensstemmelse med særegenhetene til de kognitivt utfordrede generalene for at de skal få inn informasjonen med te-skje. Selv en liten feil i et lysbilde kan stanse en generals tankeprosess like brått som en datamaskins blåskjerm.

Etter at romferjen Columbia eksploderte i 2003 gjennomførte NASA en omfattende gransking. Den direkte utløsende årsaken til katastrofen var teknisk (eller rettere sagt biter av skumplast som hadde løsnet under oppskytingen), men rapporten pekte også på svakheter i informasjonsflyten innad i NASA. Deres utstrakte bruk av PowerPoint ble eksplisitt trukket fram som utslagsgivende for at ulykken kunne finne sted. Etter oppskytningen vurderte nemlig eksperter om skadene på vingen utgjorde en fare for hjemreisen. De presenterte resultatene av sine undersøkelser i en ganske enkel PowerPoint. ”Det er lett å se hvordan en leder kunne lese rapporten og likevel ikke få med seg at den handlet om en livstruende situasjon”, konkluderte kommisjonen.

Det spørs likevel om ikke det sveitsiske Anti-PowerPoint Party tar kaka med sin kritikk. Som det står i deres program:

APPP er et politisk parti hvis mål er å påvirke publikum til å begrense den uproduktive bruken av tid i den sveitsiske økonomien, i forskning og i utdanningsinstitusjoner. Spesiell oppmerksomhet rettes mot den økonomiske skaden som stammer fra bruken av PowerPoint. Partiet har som mål å få gjennomført en folkeavstemning som fører til at bruk av Powerpoint under presentasjoner blir forbudt ved lov.

Partiet har anslått at bortkastede PowerPoint-presentasjoner koster Sveits 15 milliarder kroner i året.

Slipper ikke taket helt 

Jeg hører på kritikken, men som den værbitte PowerPoint-junkien jeg er, kan jeg ikke helt slippe taket ennå. Jeg lover imidlertid meg selv at jeg etter beste evne skal forsøke å følge noen enkle regler:

  1. Jeg skal selv stå i sentrum for min egen presentasjon. Det er jeg som – presumptivt – har noe interessant å melde. PowerPoint’en skal kun brukes til å eksemplifisere eller forsterke budskapene.
  2. Jeg skal bruke så få slider som mulig. Jeg skal lage klar min presentasjon og så forsøke å slette halvparten av bildene.
  3. Jeg skal bruke så få kulepunkter og så lite tekst som mulig. PowerPoint’en er ikke manuset mitt, men skal gi knagger som gjør det lettere for tilhørerne å huske hva jeg sa.
  4. Jeg skal bruke mye bilder og hvis mulig la bilder i sin helhet erstatte tekst. Bilder er mye mer intuitive og trigger assosiasjoner hos tilhørerne raskere enn tekst. Bilder skal imidlertid ha et poeng og ikke bare være noe morsomt eller pent å se på.
  5. Jeg skal ikke bruke animasjonsfunksjonene med mindre det virkelig er et pedagogisk poeng bak det.
  6. Jeg skal aldri snu ansiktet mot lerretet og ryggen mot tilhørerne og lese av det som står der. Da har jeg opphøyet PowerPoint’en til å være viktigere enn meg selv og det jeg skal si.

Og så skal jeg, når hukommelsen svikter, se på komikeren Don McMillans hysterisk morsomme harselas med PowerPoint og minne meg selv på hvor ille det kan være.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.