E-læring har blitt solgt inn som «interaktiv læring». I praksis har det imidlertid vært lettere sagt enn gjort å få til reell interaksjon. Etter 30 år sitter jeg fortsatt med følelsen av at en overselger produktet. Men kanskje kan KI omsider gi oss en slags e-læring 2.0?

Da jeg begynte å jobbe med e-læring på slutten av 90-tallet, var interaktivitet et gullkantet buzz-word som ble brukt til å markere en grenseoppgang mot «gammeldags» klasseromsundervisning. Verktøykassen for dette var imidlertid ikke rare greiene. Det begrenset seg stort sett til en slags mekanisk interaktivitet av typen «klikk her for å lese/se/høre…», lenker til f.eks. utdypende stoff eller eksterne ressurser, og enkle spørsmål med tilbakemelding.

«State of the art» e-læring i dag ser helt annerledes ut. Ikke minst gjelder det bruken av medieinnhold: film, animasjoner og lyd. Det er ofte en høy og gjennomarbeidet visualisering som i seg selv kan være motiverende for brukerne. Og i sin mest påkostede form har vi e-læring med bl.a. spill og simuleringer. Men: Det å se en film eller jakte poeng i et spill er ikke interaktivitet. E-læring er fortsatt i hovedsak enveis formidling til mer eller mindre passive deltakere.

Etymologien

Ordet «interaktivitet» er satt sammen av latin inter («mellom, blant») og aktiv/activus («virksom, handlende»), altså «virksomhet mellom», «handling mellom» eller «samhandling». For at det skal være interaktivitet, må noen typiske kjennetegn være på plass:

• Vekselvirkning: handlinger og respons mellom to eller flere aktører (bruker-system eller bruker-bruker)
• Brukeren har valg eller innflytelse over handlingene eller prosessen, ikke kun passivt mottak
• Tilbakemelding eller et dialog-element, slik at responsen er knyttet til tidligere handlinger

I læringssammenheng kan vi spisse dette ved å si at interaktvitet handler om den/de lærende aktivt skal inngå i reelle prosesser i stedet for kun å motta informasjon. 

Hva hvis vi ser tradisjonell e-læring opp mot klasseromsundervisning? Klasseromsundervisning er dessverre ofte i stor grad basert på enveis formidling, en monolog, fra lærer til deltakere, kanskje med støtte i PowerPoint og annet materiell. Slik sett ligger mye av den e-læringen som finnes – paradoksalt nok – i bunn og grunn ganske nært opp til en undervisningsform som den var ment å være et alternativ til. 

Men klasseromsundervisning kan på sitt beste være noe helt annet. Jeg snakker ofte om «interaktiv undervisning» hvor læreren stiler masse spørsmål underveis, inviterer til dialog og initierer diskusjoner, også deltakerne imellom. I en slik undervisning er ikke prosess og utfall gitt, men avhenger av

• i hvilken grad læreren lykkes med å engasjere deltakerne og få dem til å bruke sine forkunnskaper og erfaringer i dialog, oppgaver og diskusjoner
• hvordan samhandlingen lærer-deltakere og deltakere imellom utvikler seg gjennom ei økt, f.eks. hvor åpen, trygg og søkende/nysgjerrig prosessen er

Et paradigmeskifte med KI?

I e-læring hvor vi bringer sammen mennesker i læringsprosesser, er selvsagt mulighetene for reell interaktivitet gode. Men det krever som regel organisert undervisning til avtalte tider. Da mister vi den tidsuavhengigheten som er en av de store fordelene med e-læring.

Hvis e-læring skal foregå individuelt, uavhengig av tid og sted, må samvirke menneske til menneske erstattes av (et pre-programmert) samvirke mellom menneske og maskin/program. Her tror jeg at KI kan representere et paradigmeskifte i utforming av e-læring.

Med generativ KI kan vi utvikle læringsaktiviteter der deltakeren ikke bare reagerer på forhåndsprogrammerte alternativer, men inngår i en dynamisk dialog. KI kan stille oppfølgingsspørsmål, utfordre resonnementer, tilpasse vanskelighetsgraden og gi individuelle tilbakemeldinger basert på deltakerens egne refleksjoner.

Tenk for eksempel på en leder som skal lære å gjennomføre vanskelige medarbeidersamtaler. I stedet for å velge mellom tre ferdigformulerte svar kan lederen samtale med en KI-basert medarbeider som reagerer på det som faktisk blir sagt. Samtalen utvikler seg ut fra lederens valg, formuleringer og vurderinger. Dette åpner for læring gjennom utforsking, problemløsning og refleksjon – ikke bare reproduksjon av kunnskap.

Her er det en interessant kopling til læringsteori: KI kan gjøre det mulig å bevege seg fra enkel stimulus-respons-interaksjon til dialogbasert læring, der deltakeren må begrunne, revurdere og utvikle egne forståelser. Det gir blant annet nye muligheter for det Argyris og Schön kalte dobbeltkretslæring (se tidligere bloggartikkel om dette).

Så kommer et NB! også her: Teknologien i seg selv kan aldri automatisk skape god læring. En KI-basert samtale kan være like overfladisk som en tradisjonell flervalgsoppgave dersom den mangler pedagogisk retning. Det avgjørende er ikke hvor avansert teknologien er, men hva slags tankeaktivitet den utløser hos den som skal lære.

Lese mer?

«Reconceptualizing Generative AI as Dialogic Partner: Pedagogical and Methodological Implications for Science Education»

Forfatteren argumenterer for at KI ikke bare bør betraktes som et verktøy som leverer informasjon, men som en dialogpartner som bidrar til at deltakeren utvikler sin egen forståelse. Et sentralt poeng er at det å føre en samtale med KI ikke nødvendigvis innebærer meningsfull pedagogisk interaktivitet. Det avgjørende er hvordan dialogen er utformet, og om den stimulerer til aktiv kunnskapsutvikling. 

«Scaffolding Critical Thinking with Generative AI: Design Principles for Integrating Large Language Models in Higher Education»

Denne er spesielt interessant fordi den diskuterer hvordan vi kan utforme KI-baserte læringsaktiviteter som styrker kritisk tenking. Forfatterne understreker blant annet betydningen av å bevare kognitiv friksjon – altså at læring krever en viss mental anstrengelse. Dersom KI gjør altfor mye av tenkingen for deltakeren, kan resultatet bli mindre læring, ikke mer. Artikkelen presenterer åtte prinsipper for pedagogisk utforming av KI-støttet læring.