Vi har rosablogger, fotballblogger, politiske blogger, fagblogger (som denne), personlige blogger og for øvrig … for alt mellom himmel og jord. Men blogger kan også brukes som verktøy i læringsprosesser.
Den grunnleggende hensikten med alle blogger, uansett innpakning og tema, er deling og dialog. Begge deler er viktige ingredienser i gode læringsprosesser. Blogger brukes imidlertid i ganske liten målestokk i læring i arbeidslivet i Norge – foreløpig. Her er noen ideer til hvordan det kan brukes.
Større programmer og enkeltkurs
Høgskolen i Bergen har faktisk lagt opp et helt studium i digital fotografering på blogg. En mindre del av bloggen er åpen, mens resten er passordbeskyttet. Hver enkelt lærer og student har sine områder, hvor oppgaver og besvarelser legges ut, bilder presenteres osv. Utstrakt dialog er selvsagt også en viktig del av det pedagogiske opplegget. Jon Hoem ved HiB har skrevet en interessant artikkel om hvordan de bruker bloggen og hvilke erfaringer de har (publisert i artikkelsamlingen Læringsmiljø på nett, Nettverksuniversitetet, 2009). Artikkelen er lagt ut her.
Det er interessant her å se hvordan bloggen ikke bare erstatter en tradisjonell læringsplattform/LMS, men også tilfører dimensjoner som vanlig e-læring ikke har, med dynamikk og – nettopp – deling og dialog på en enkel måte. Lukkede, selvgående e-læringssekvenser kan fint publiseres gjennom en blogg, men vi får altså også mange andre strenger å spille på i læringen.
Dette er et eksempel på blogg brukt i et høgskolestudium, som jo strekker seg ut i tid. Men også i arbeidslivet er det mange opplæringsløp som i form og omfang ikke er så ulike, f.eks. lederutviklingsprogrammer.
Kan blogger også brukes i kortere kurs/opplæringsløp? Ja, det mener jeg bestemt, og først og fremst der hvor deltakerne har behov for å strekke læringsprosessen ut over selve løpet. Jeg har jobbet med et prosjekt hvor vi definerte ”kompetansetrappen” slik:
Den innledende kursingen er her bare en del av løpet fram mot å få den nødvendige kompetansen innenfor fagområdet. Etter kurset skal deltakerne praktisere, med veiledning. Men så skal det også være ulike teoretiske og praktisk-rettede faglige ressurser tilgjengelig for dem etterpå og en møteplass for å dele erfaringer. Det siste leddet er helt avgjørende for å utvikle den profesjonelle kompetansen man søker å oppnå. Bloggen blir verktøyet som binder det hele sammen og som følger deltakerne gjennom hele løpet, som egentlig aldri avsluttes, men fortsetter så lenge temaet er relevant og noen orker å være en pådriver på bloggen.
Brukt i uformell læring
I det siste eksemplet over, gikk opplæringen fra en formell form (kurs) til en uformell uten tidsbegrensning. Trolig er det nettopp i uformell læring at bloggen har sin største styrke. Flere virksomheter gir de ansatte muligheter for å sette opp interne fagblogger, først og fremst for at ulike eksperter kan bidra til en fortløpende oppdatering og fagutvikling på sine områder. Slike blogger kan selvsagt også settes opp på tvers av virksomheter eller være helt åpne. HMS er f.eks. et felt som ikke har noen betydning for konkurransen mellom bedrifter og hvor alle kan tjene på deling og dialog på tvers.
De fleste blogger ledes, dvs. at de har en eller flere eiere eller moderatorer som står for hovedtyngden av publiseringene og evt. også redigerer diskusjonene. Vi har imidlertid også blogger hvor anarkiet rår, for å si det slik: wiki’er. Bak nettleksikonet Wikipedia ligger en såkalt «wiki-programvare». Med den kan man opprette egne wiki-nettsteder, f.eks. for et bestemt tema/fag. I utgangspunktet kan alle som vil legge til ny informasjon eller endre informasjon som andre har lagt inn, og alle artikler etc som legges inn kan det knyttes diskusjoner til.
Et tema på Wikipedia er i seg selv et godt – men kanskje i overkant pretensiøst? – eksempel på en wiki. Og, ja, det går an å diskutere på Wikipedia. Har du sett fanen Talk/Diskusjon helt øverst?
Er Facebook og Twitter aktuelle?
Det er veldig spennende muligheter i bruk av Facebook i læring, både som plattform for eller støtteverktøy til kurs og – ikke minst – til alle typer fagforum og annen uformell læring. Facebook har den unike fordelen at ”alle” er der (OK, jeg stengte min konto for et år siden, men har åpnet den igjen nå!). Brukerterskelen er lav og vi kan ”smette” faglige ting inn blant andre ting vi vil gjøre når vi først er logget på.
Facebook brukt i læring er etter min mening først og fremst et verktøy for å holde seg orientert tynt og bredt. Jeg har vel ennå til gode å se en dyptgående fagdiskusjon på FB, men dette er ikke et argument mot denne plattformen, kun en påminnelse om at hvert medium har sin egenart og må brukes deretter.
Twitter har jeg hatt større problemer med og nikket derfor energisk da jeg leste Bill Kellers kommentar i The New York Times, 17.05.11, gjengitt i Aftenposten Innsikt:
Som et slags sadomasochistisk eksperiment tvitret jeg her om dagen: ”Twitter Gjør Deg Dum. Diskuter.” (…) Nesten alle som hadde noe dypsindig å si til svar på min lille provokasjon, valgte å si det utenfor Twitter. I en ekte diskusjon foregår det en kumulativ prosess med å få fakta på plass, kompliserte forhold erkjennes, noen ganger gjøres det overtalelse. I en Twitter-diskusjon er våre meninger og vår toleranse for andres oppfatning avstumpet. Uansett om Twitter gjør deg dum eller ikke, får det absolutt enkelte smarte folk til å virke dumme.
Jeg har tenkt, at det er grenser for hvor kortfattet man kan gjøre det før formen struper innholdet. Som kanal for morsomme statements, ja, som kanal for faglig utveksling og meningsbryting, nei. Men jeg sier ”har”, for i det siste har jeg begynt å tvile litt. Og det etter å ha lest en del av forfatter Frode Gryttens Twitter-noveller. Her er et eksempel:
Tilfeldigvis går søndagsturen forbi staden der dei låg saman første gong, våte & kåte. Det nemnast ikkje. – Kva vil du gjøre i dag? spør ho.
Når du kan fortelle så mye i en ramme på 140 tegn må det være mulig å få andre fornuftige ting ut av denne kanalen også? Men brukt på fornuftig vis i læring, tja…?