«Jeg tror jeg må ha gått inn feil dør på universitetet – og havnet på et studium i grafisk design», sukket poden etter to uker som nybakt student. Det faderlige opphavet tror imidlertid at det han har møtt, er nødvendig nytenking i høyere utdanning.

Min eldste sønn dro i høst til Nederland for å ta en bachelor i internasjonal politikk ved Universitetet i Leiden, full av faglig interesse og med stor nysgjerrighet på å møte et svært internasjonalt studentmiljø. De ble raskt kastet ut i krevende oppgaver, men: Den store bøygen – foreløpig – ligger ikke i statsvitenskapelig grunnteori eller komparative internasjonale studier. Derimot møtte de skyhøye krav til selve presentasjonene de skulle holde i studentgruppen. Universitetet har gjort det klart at de legger lista svært høyt når det gjaldt grafisk utforming både i rapporter og PowerPoint-presentasjoner, og at studentene dessuten ble vurdert på selve framføringen i muntlige presentasjoner de skulle gi.

For min sønn er dette en helt ny virkelighet, og med begrenset interesse for datafikling har han dessuten en bratt læringskurve foran seg når det gjelder det tekniske. For meg har imidlertid dette ansporet en del refleksjoner om innholdet i skole og utdanning. Og la bare det være sagt med en gang: Jeg tror at det Universitetet i Leiden gjør her, er dønn nødvendig hvis målet med høyere utdanning ikke bare er å lære studentene et fag, men også å forberede dem på det arbeidslivet de skal møte etterpå.

Hvordan står det til i Norge?

I fjor sommer dumpet jeg tilfeldigvis innom en presentasjon som en gruppe studenter holdt hos Det Norske Veritas. Det var en håndfull Master-studenter fra hele verden som hadde hatt et summer traineeship der og fått lov til å tenke høyt rundt temaet hvordan sikre miljøvennlig olje- og gassutvinning i arktiske strøk. Foran en proppfull sal presenterte de sine tanker. Jeg skjønte lite av de teknologiske aspektene her, men fikk en real støkk av selve presentasjonen: Selvsikre, veltalende unge mennesker som åpenbart hadde stått foran et publikum mange ganger før, og som dessuten kjørte en PowerPoint-presentasjon jeg bare har sett virkelige proffer på feltet matche. Det virker nesten unødvendig å si dette: De engasjerte virkelig sine tilhørere.

Det var en eller to norske studenter i gruppen, fra studiet i industriell økonomi på NTNU, tror jeg, de andre var utlendinger fra alle verdenshjørner. Jeg vet at nettopp på dette studiet i Trondheim blir faktisk presentasjonsteknikk vektlagt, men hvor ellers i norsk høyere utdanning? En rask stikkprøve-undersøkelse blant folk jeg har møtt, tyder på at dette er et sjeldent unntak fra det allmenne bildet. I Norge avkreves studentene ikke stort mer enn evnen til å lese teori og levere skriftlige besvarelser i kjent akademisk form.

Møblering av hjernen

På Yale, et av de eldste amerikanske universitetene, formulerte man på slutten av 1700-tallet et utdanningsideal som strakte seg langt utover det å gi en akademisk fagutdanning; en utdanning der handlet om:

The furnishing of the young man’s mind

Man skulle tilegne seg kritiske, analytiske evner, evne til refleksjon og – ikke minst – en moralsk grunnholdning som skulle komme både den enkelte student og samfunnet til gode.

Dette er fortsatt en basiskompetanse som vi forventer at en langvarig akademisk utdannelse skal gi, selv om vel ingen universitet eller høyskoler i dag vil våge seg ut på å gi en slags moralsk legitimering for sin eksistens (som det het i den gamle formålsparagrafen for norsk skole: «Utdanne gangs menneskje»).

Basiskompetanse – et begrep i endring

Basiskompetanse kan defineres som tverrfaglige og personlige egenskaper som ikke er knyttet direkte til utøvelsen av spesifikke fag, profesjoner eller stillinger, men går på vår evne til å jobbe med ulike oppgaver og i et fellesskap med andre ansatte. Gjennom årene har arbeidslivets krav til basiskompetanse hos medarbeidere blitt utvidet. Se på stillingsannonser. Stadig oftere synes jeg de utbroderes med krav om f.eks. «god skriftlig og muntlig framstillingsevne», «evne til å arbeide i team», «evne til å arbeide under press», «fortrolig med bruk av dataverktøy», og så videre.

Du kan som regel ikke slippe unna med et svakt faglig innhold bare presentasjonen av det er bra, selv om en amerikansk professor har hevdet at PowerPoint er formens endelige seier over innholdet. Men vi kan snu på det og si at det ofte ikke hjelper hvor kloke tanker du har hvis du ikke kan framlegge disse på en skikkelig måte, som engasjerer tilhørerne og hjelper dem til forståelse av budskapet. Derfor er jeg ganske sikker på at «framstillingsevne» vil bli en stadig viktigere del av den basiskompetansen som arbeidslivet etterspør. Kommunikasjonsstrømmene rundt oss øker voldsomt raskt og vi trenger medarbeidere som kan la sin røst bli hørt – og forstått.

Både skoleverket og høyere utdanning har således en viktig oppgave nettopp i å lære unge mennesker god presentasjonsteknikk. Det er ikke noe som kommer av seg selv, nærmest som et biprodukt av at man uansett skal levere muntlige og skriftlige arbeider. Det må undervises i dette, det må stilles krav til form og det må være en del av grunnlaget du får din vurdering på.

Dessverre tyder mitt personlige gjenmøte med norsk skole og utdanning gjennom egne barn, på at de ennå ikke tar dette helt på alvor. Og derfor er jeg, sånn helt i det stille, veldig glad for at min eldste sønn nå sitter i Nederland og banner og strever med formen på sine studentoppgaver. Det gjør meg tryggere på at det faktisk skal være rom for ham også i et tøft arbeidsmarked etter studiene.

Bevares, det finnes sikkert både skoler og institusjoner i høyere utdanning i Norge som gjør et bra arbeid på dette området, men i det store og hele tror jeg vi har en lang vei å gå. Korriger meg gjerne om jeg tar feil!