Trass i at den er moderne i sin form, representerer mye av den e-læring som er i bruk i arbeidslivet en tilbakevending til den gamle formidlingspedagogikken. Hvordan kan vi komme oss et skritt videre? Er «e-læring 2.0» veien å gå?

For noen år siden underviste jeg på et studium i nettpedagogikk ved Høgskolen i Gjøvik. Vi hadde en av studiesamlingene på Lillehammer og om kvelden samlet vi alle studentene til middag på Maihaugen. Men først fikk vi en omvisning på museet og var blant annet innom den gamle skolestua, som stod et sted oppe i Gudbrandsdalen på 1800-tallet.

Utenfor skolestua ventet en av museets guider, for anledning lærer, og ringte oss inn med en stor bjelle. Inne i det lille klasserommet ble vi fordelt, guttene til den ene siden, jentene til den andre. Læreren var en svært myndig person og forlangte å tiltales som frøken… Når vi skulle svare på hennes spørsmål, måtte vi reise oss. Ble det antydning til latter og uro smalt pekestokken i pultene så vi, «elevene», nesten skvatt i taket.

Det ble et fornøyelig, men også tankevekkende møte med den gamle skolen, for hva slags pedagogikk var vi vitne til? Jo, den gamle formidlingspedagogikken i rendyrket form: Læreren vet og elevene vet ikke. Lærerens oppgave er å formidle sin kunnskap gjennom ord til elevene. Og elevene bekrefter at de har forstått ved å repetere mest mulig ordrett det læreren har sagt eller det som står i læreboka.

Mye av det samme

Jeg opplever at mye av den e-læringen som er i bruk i dag i bunn og grunn bare er en digital, modernisert utgave av formidlingspedagogikken. Vi har video, lyd, animasjoner og lekker grafikk, men når alt kommer til alt er det fortsatt bare … formidling. Interaktiviteten, et buzz-word vi fortsatt sliter med å fylle med mening, er ofte ikke annet en enkel øye-hånd-koordinering: «Klikk her for å lese dette…» Og de nærmest obligatoriske avslutningstestene – som regel varianter over temaet flervalgsoppgaver – er ikke jo ikke annet enn en et forsøk på å be brukerne gulpe opp igjen akkurat det de nettopp har lest, sett, hørt.

Ja, e-læring i sin noe mer påkostede form har utviklet seg enormt de siste årene hva angår formen, men pedagogisk sett er det … mye av det samme. Det er interessant i denne sammenheng å kaste et sideblikk til norsk skole. Jeg har snart fulgt tre unger gjennom grunnskole og videregående opplæring. Og jeg må si at den skolehverdagen de opplever i mangt fortoner seg ganske annerledes enn den jeg hadde på 70- og 80-tallet. Bevares, jeg skulle gjerne sett enda større endringer, men det skjer noe i norsk skole: Det er en vilje til å prøve ut nye metoder som engasjerer elevene i langt sterkere grad og involverer dem i læringsprosessene.

Kan vi som jobber med e-læring klare å være like reformsøkende og mer opptatt av pedagogisk kvalitet og mindre av form og teknologi?

E-læring 2.0

Woody Allen sa en gang: «Jeg tror sex har kommet for å bli». E-læring har også kommet for å bli og det er flere grunner til det, bl.a. økonomi, fleksibilitet og økt tilgang til opplæring. OK, så har ikke forskningen klart å dokumentere at e-læring gir effekter vi ikke også kan få på andre måter, men brukt riktig er den heller ikke verre. (Da skal vi også ha i mente at flere forskere har ment at store deler av kursingen i arbeidslivet har liten eller begrenset verdi…) Dessuten – og det er et viktig pro-argument – gir ulike digitale løsninger rett og slett gir de som jobber med pedagogisk utviklingsarbeid i arbeidslivet en større verktøykasse. Vi kan f.eks. designe spennende kombinerte læringsmodeller som skifter mellom ulike former for individuelt arbeid og arbeid i grupper/plenum.

Jeg synes at det absolutt mest spennende som skjer innenfor teknologistøttet læring (som jeg oppfatter som en utvidelse av og et mer presist begrep enn e-læring) nå, er knyttet til bruken av sosiale medier. Ja, bruken kan henfalle til mye kvitring og overflatisk fjas, men de setter mennesker i dialog med hverandre. Og jeg er av dem som tror at de fleste mennesker lærer best når de er i dialog og prosess med andre, slik også en definisjon av ”e-læring 2.0” på Wikipedia legger til grunn:

E-læring 2.0 [..] legger til grunn at læring er sosialt konstruert. Læring foregår gjennom dialog om innhold og gjennom målrettet interaksjon om problemer og løsninger.

Jeg tror også 4-dørsmetodikken (se egen artikkel om denne) og varianter av denne, er en spennende retning for nytenking om hva e-læring skal være. Dette skyldes langt fra bare at den har et innebygget dialogelement gjennom den såkalte ”kafeen”; den er spennende også fordi den frigjør brukeren fra ”Nesteknapp-syndromet” og åpner for ulike, individuelle tilnærminger til læring.

La meg også legge til gruppebaserte simuleringer i ulike former for 3D-verdener, som en spennende retning. Teknologien her utvikles raskt og er i bruk i opplæring bl.a. i militæret.

Det singler i glasshuset

Ja, det gjør det! Jeg har brukt mye tid de siste 10 årene på å lage nettopp slike e-læringskurs som jeg kritiserer her. Men selvransakelse kan ofte være et bra utgangspunkt for å tenke nytt. Jeg leter etter nye måter å løse e-læring på og tenker at vi kan ikke sitte om ti år se på at vi ufortrødent fortsatte i det samme sporet, klistret til en pedagogikk for lengst gått ut på dato!