Hva gjør foredrag og undervisning gode? Det er egentlig noen få, grunnleggende elementer i dette. Og sannelig kan vi ikke gå tilbake til de gamle grekerne for å finne suksessformelen i konsentrert form.

Når jeg selv underviser i pedagogikk og presentasjonsteknikk, bruker jeg ofte foredrag av Prof. Sugata Mitra som eksempel, og spør: Hvilke knapper er det Mitra trykker på her for å engasjere og holde på sitt publikum? Foredraget ble holdt på en TED-konferanse i 2013, da Mitra fikk en pris på én million dollar for sitt ”Schools in the cloud”-prosjekt (se tidligere artikkel på bloggen om Mitras ”SOLE-konsept”).

Her kan du se en video av det 22 min. lange foredraget.

Nesten alle som ser foredraget lar seg begeistre. Hva er det Mitra egentlig gjør?

MÅL: Han går rett løs på et stort og for de aller fleste veldig spennende tema: ”What is going to be the future of learning?” Og han varsler: Jeg har en plan for det. Underforstått: Så følg med!

HISTORIE: Så begynner han å fortelle en historie, som trekker lange linjer (tre hundre år tilbake, til opprettelsen av det britiske imperiet) og plasserer skolen inn her; i den ”byråkratiske administrative maskinen”.

PROBLEM: Mitras historiefortelling ender ut i en enkel, men kraftfull problematisering: Skolen slik vi kjenner den er overflødig; vi trenger den ikke lenger. Wow! Jeg vil tro at de aller fleste tilhørerne på konferansen er mennesker med lang utdanning som skylder mye av sin suksess i livet nettopp til alle årene på skolebenken, så her sitter de i nettet: Dette må de bare høre mer om!

UTLEDNING: Etter problematiseringen begynner en lengre utledning, som varsomt, men effektfullt bygger seg opp langs en rød trå. Mitra holder seg til historiefortelling og begynner i slummen i en indisk storby. Han er personlig og gir sine egne eksperimenter med barna i slummen et tilforlatelig preg, som noe han nærmest snubler inn i. Så kommer han gradvis inn på selve nøkkelspørsmålet:

Han går i fine sirkler rundt og inn i dette spørsmålet, tar nærmest tilhørerne i handa og leder dem fram til sin egen konklusjon: Nei, vi kan – og må – løse framtidens læringsbehov på en annen måte: Min måte – skoler bygget på ”SOLE-prinsippene”.

AVSLUTNING: Det hele avrundes med en mobilisering av massene: Gå ut, gjør som meg, eksperimenter og la oss sammen bygge en ny og bedre verden! Det er ganske kraftfulle greier…

ANDRE GREP: Underveis gjør Mitra også en del ting som er verdt å notere:

• Han snakker langsomt. En del foredragsholdere jeg har opplevd ville fint klart det samme på halvparten av tiden. Og han dveler ved hovedpoengene. Når han har sagt noe viktig tar han små kunstpauser for å la det synke inn hos tilhørerne
• Han bruker mye humor, på en lun, ofte selvironisk måte, som ikke støter noen.
• På skjermen bak han er det nesten ikke ord, bare bilder.
• Han bruker en god del video ”fra virkeligheten”. Og det er smart gjort, for en del av det han forteller ville ikke fått samme troverdighet hvis han bare brukte egne ord. Videoene gir en dokumentasjon som øker troverdigheten.

Et kritisk Aristotelisk blikk

Rent teknisk sett er Mitras foredrag glimrende, det er noe av det beste jeg har sett. Men det fortjener også et kritisk blikk, særlig fordi denne Newcastle-professoren de siste årene har turnert verden med sitt foredrag og fått en stor fan-skare.

Så la oss gå til Aristoteles som i sin bok Retorikken beskrev tre teknikker en taler kan bruke for å overbevise sitt publikum:

ETOS: Bygger opp under talerens autoritet og kredibilitet, og overbeviser publikum om at vedkommende er kvalifisert til å snakke om dette.

PATOS: Appellerer til publikums følelser, med bruk av bl.a. metaforer, sammenligninger, forestillinger, håp og engasjement. Her skal taleren være forsiktig og Aristoteles mente at den beste måten å uttrykke patos på er å vise enighet med underliggende verdier hos publikum. (Hos Mitras publikum?: ”Selv om vi skylder vår skolegang mye, var vi kanskje egentlig ikke så glad i skolen, så vi er åpne for å se etter alternativer”).

LOGOS: Appellerer til og stimulerer det logiske og rasjonelle hos publikum. Hvilke fakta har taleren for å underbygge sine argument?

Aristoteles mente at en god tale hviler på alle disse tre beinene. Hvordan står så Mitras foredrag seg opp mot dette?

Hans patos er temmelig stort. Han trykker på en rekke knapper: sympati med fattige barn, våre egne dårlige opplevelser fra skolen, ønsker om forandring, latterliggjøring av det britiske imperiet, og så videre.

Fordi Mitra selv har gjort noe med dette – tilsynelatende – og funnet en ny vei som virker – ser det ut til – får han etos; han framstår troverdig, i hvert fall ved første øyekast. Og han er jo professor i pedagogikk!

Men hans logos har mange brister. Han framstiller en logisk sammenheng mellom problem, årsak og alternativ, men underkommuniserer grovt alle implikasjoner som følger av hans tankegang. Og han lukker døra fullstendig for alle problemene de har hatt i eksperimentene og alt som har gått galt (og det er mye). Ved å vise fram en del av dette og ta noe av kritikken som har kommet mot han på alvor, kunne han både ha styrket sin logos og sin sin etos. På grunn av disse bristene framstår foredraget mer som misjonering og ideologisk agitasjon enn akademisk.

Det er imidlertid grunn til å tro at Mitra er helt bevisst den formen han gir foredraget sitt. Han har fått 22 min. på scenen foran et innflytelsesrikt publikum. Og han vet at foredraget vil bli sett av tusener, kanskje millioner, på nett. Han velger rollen som en predikant som skal oppildne folk til tro. Det kan være riktig og viktig noen ganger, men fallhøyden kan bli stor når publikum får tid til å tenke seg om.