Forskningsfeltet CSCL har de siste 25 årene bidratt med mye spennende kunnskap om hvordan vi lærer mest effektiv gjennom bruk av teknologi. Men i kjernen ligger en tenking om læring som egentlig går langt utenfor denne rammen.

CSCL står for ”computer-supported collaborative learning”. I oversettelse til norsk møter man imidlertid en liten utfordring. I pedagogikkfaget skiller man nemlig ofte mellom collaborative og cooperative learning. Til norsk får begge normalt oversettelsen ”samarbeidslæring”, mens de på engelsk uttrykker en fin, men like fullt viktig forskjell.

Cooperation (samarbeid?) betegner typisk et læringsfellesskap hvor deltakerne:

• enten bruker gruppa for å løse sine egne prosjekter, f.eks. en studieoppgave som skal leveres individuelt, men hvor deltakerne ser seg tjent med samarbeid, diskutere, utforske teori i fellesskap, gi innspill til hverandre osv.,
• eller hvor de i stor grad og etter en planlagt arbeidsdeling leverer individuelle bidrag til et felles sluttresultat.

Collaboration (samhandling?) derimot betegner typisk et fellesskap hvor deltakerne jobber i en prosess med tett interaksjon mellom hverandre for å løse en felles oppgave. Her svarer deltakerne som kollektiv ikke bare for sluttresultatet, men også for hvordan arbeidet blir lagt opp og gjennomført underveis.

Samarbeidende grupper er gjerne noe løsere organisert og mindre forpliktende for den enkelte enn samhandlende grupper. Her kan arbeidet i kortere eller lengre periode skje asynkront ved at deltakerne jobber individuelt med sine respektive deler.

I samhandlende grupper skjer kunnskapskonstruksjonen og løsning av oppgaven i langt større grad gjennom synkron gruppeinteraksjon, hvor forhandling og deling er avgjørende. Også i samhandlende grupper skjer det individuell læring, men ”produktet” fra gruppene kan ikke reduseres til kun det.

Faglig plattform

Både collaborative og cooperative learning fører sine faglige røtter tilbake til den russiske pedagogen Lev Vygotskij (1896-1934) og hans teori om ”Zone of Proximal Development”.

Kort forklart handler dette om at den lærende (studenten, kollegaen) har noe han/hun kan klare på egenhånd, uten hjelp. Men med hjelp/støtte kan vedkommende utvide området for hva han/hun kan klare. Denne potensielle utvidelsen representerer det som på norsk kalles ”sonen for den nærmeste utviklingen”. Og dette knyttes igjen til samarbeid og samhandling: Ved å jobbe i fellesskap kan hver av oss lære eller oppnå mer enn det vi ville klart alene.

I nyere tid er det særlig den pedagogiske ”grunnsteinsteorien” konstruktivisme som brukes for bedre å forstå hvordan læring skjer i sosiale fellesskap. Navnet på denne teorien kommer fra en tenking om at mennesket konstruerer sin egen kunnskap gjennom aktivitet og prosesser som resulterer i læring. Noen har feilaktig tolket dette slik at læring med en konstruktivistisk tilnærming ikke trenger å være lærerstyrt, men det er feil. Undervisningen er definitivt strukturert og styrt, men også i stor grad drevet framover av deltakernes nysgjerrighet og interesse for læring.

To begrep står sentralt i teorifeltet om samarbeids- og samhandlingslæring:

• Scaffolding, av scaffold/stillas. Dette handler om å gi gruppene det nødvendige faglige og praktiske grunnlaget for sitt arbeid og støtte i prosessen, bl.a. kunnskapsgrunnlag gjennom f.eks. innledende undervisning, tydeliggjøring av oppgaver og veiledning underveis.
• Artifacts/artefakter. Dette handler om ressurser en gruppe bruker som støtte i sitt arbeid, f.eks. verktøy for kommunikasjon, programvare og maler som gjør at arbeidet blir effektivt og kan presenteres og deles mellom medlemmene. En gruppe kan være med på å lage eller selv lage egne artefakter.

CSCL – metoder, aktiviteter og teknologier

Flere sentrale fagfolk innen CSCL har vært opptatt av å markere avstand til det som tradisjonelt betegnes som e-læring, og få fram at CSCL representerer en grunnleggende forskjellig forståelse av læringens natur. Gerry Stahl, en av nestorene på feltet, påpeker f.eks. at effektiv CSCL som oftest krever stor innsats fra lærere og veiledere, gjerne mer enn i tradisjonell klasseromsundervisning. Dessuten handler CSCL primært ikke om å tilegne seg et ferdig ”pensum” slik som i tradisjonell e-læring, men om at deltakerne sammen utforsker et felt, med støtte fra ressurser i datamaskiner og på nett.

CSCL kan foregå både synkront og asynkront, og det kan implementeres både i nettbasert læring og i klasseromsundervisning.

En tilnærming som ofte benyttes i CL/CSCL, er problembasert læring (PBL). Her kan man virkelig få utbytte av den sosiale interaksjonen mellom deltakere som bidrar med ulike kunnskaper og ideer, og bygge opp en god prosess innenfor en relativt stram form. Se tidligere artikkel på bloggen om PBL.

Samskriving (collaborative writing) er en av de mest vanlige metodene i CL/CSCL. Her har alle deltakerne i en gruppa i utgangspunktet en nesten ubegrenset rett til å legge til, redigere og slette tekst. Ofte vil imidlertid gruppa ha en redaktør med et ansvar for å sy sammen den endelige teksten. Samskriving kan ha ulike formål – lage en fortelling, skrive et notat eller et forskningspaper mv – og ulike format. Det finnes etter hvert en rekke dedikerte verktøy for samskriving, i tillegg til de mulighetene som ligger i standardløsninger som Office 2016 og Google Dokumenter.

Andre format for samskriving er bl.a. wiki’er, hvor deltakerne i fellesskap utvikler en nettpresentasjon av et tema, med tekst, bilder, videoklipp, lenker mv, omtrent som en artikkel på Wikipedia. Et lignende format er blogg, hvor deltakerne sammen bygger opp en kunnskapsbase om et tema gjennom ulike artikler, og hvor man da også kan åpne for innspill fra andre, f.eks. medstudenter eller offentligheten.

”Group exploration” er en annen mye brukt aktivitet i CL/CSCL. Det handler om en delt oppdagelse/utforsking av et sted, aktivitet, miljø eller tema. Dette kan gjøres i et fysisk fellesskap, men også foregå på nett, hvor man bruker ulike verktøy for å utforske og reflektere over funn og erfaringer sammen. Virtuelle verdener/3D-verdener som Second Life har vært mye brukt til dette og de neste årene vil det komme nye og bedre systemer på dette området, særlig innen Virtual Reality-teknologien. Her kan man regne med at det vil komme spennende løsninger i skjæringsfeltet mellom spill og læring. Det forskes også på hvordan Artificial Intelligence/kunstig intelligens kan brukes i simuleringbasert læring.

Et av de mest brukte verktøyene for CSCL globalt, er programmet Knowledge Forum. Den første versjonen av dette ble utviklet allerede tidlig på 1980-tallet av forskere på fagfeltet. Knowledge Forum er en elektronisk arbeidsflate for grupper for å støtte en strukturert, asynkron prosess med kunnskapsbygging.

 

Gruppa jobber – med utgangspunkt i oppgaver – planmessig med å bygge et slags tankekart, med tekstlig og grafisk representasjon av ideer og muligheter for organisering og reorganisering av ulike kunnskapsartefakter. Lignende tankekart er også utviklet av andre.

Framveksten av sosiale medier de siste årene har også gitt oss mange spennende muligheter i CL/CSCL, bl.a. Facebook og Pinterest. Primært sees ikke disse programmene som en mulig hovedarena for kollektive læringsprosesser, men de kan være gode supplement, og da særlig for å dele bl.a. lenketips og for korte kommentarrunder med lav terskel for å bidra.

Utfordringer i CL/CSCL

Rapportene fra flere studier av CL-prosjekter viser at mange lærere/instruktører opplever at den tidsinnsatsen som trengs til tilrettelegging, monitorering, veiledning mv er langt større enn i tradisjonell undervisning. Dette gjelder særlig de prosjektene hvor hele eller store deler av prosessen foregår på nett (CSCL).

Det pekes også på at det er utfordrende å treffe riktig nivåmessig med oppgavene. Nivå/ kompleksitet må ikke være for stor, men lista kan heller ikke ligge for lavt, fordi man da risikerer at deltakerne ser gruppeprosessene som unødvendige. Opplevelsen av at ”dette kunne jeg like gjerne gjort på egenhånd” er dårlig både for det pågående arbeidet og for motivasjonen for kommende prosjekter.

En annen typisk erfaring er at man ikke kan gå ut fra at deltakerne nærmest instinktivt vet hvordan de skal jobbe godt sammen i gruppeprosesser. I skolen i dag legges det mye større vekt på læringssamarbeid, men også blant yngre mennesker (studenter) må man regne med at forutsetningene varierer betydelig. Så opplæring i gruppearbeidsformen og i de eventuelle teknologiene som skal brukes, kan være helt nødvendig.

Det kan være fristende for en lærer/instruktør å legge opp veldig detaljerte prosesser for gruppene, for å holde dem ”on track”. Da risikerer man det som i faglitteraturen kalles for ”over-scripting”; en over-strukturering som fratar gruppene mulighetene til selv å forme gode prosesser, og man får et ”kunstig samarbeid”. En beslektet utfordring er å legge opp til bruk av så avanserte teknologier at de i seg selv blir et hinder for godt gruppearbeid fordi gruppene bruker mer tid på å mestre verktøyene enn på å bruke de som hjelpemidler for læring. Da kan reaksjonene fort bli at oppgavene hadde vært bedre å løse ansikt-til-ansikt i et vanlig gruppearbeid.

Videre lesing

Hvis du virkelig synes at CSCL er spennende å følge med på, anbefaler jeg å lese International Journal of CSCL, som må abonneres på – til en fornuftig pris.

Eller anbefaler jeg noen artikler for videre innføring i feltet:

Stahl, Koschmann, Suthers: Computer-supported collaborative learning: An historical perspective

Stahl, Ludvigsen, Law, Cress: CSCL Artifacts (publisert i International Journal of Computer-Supported Collaborative Learning, september 2014)

Wikipedia: Computer-supported collaborative learning (anbefales som en bred introduksjon til feltet)

Wikipedia: Computer-supported cooperative work

Wikipedia: Collaborative learning

Wikipedia: Cooperative learning