Forskere har funnet ut at hvis en treningsøkt for hunder avsluttes med lek og utfoldelse, kan det ha betydning for hvor mye de husker. Jeg vil tro at vi mennesker ikke er så ulike, vil deler tross alt 84% av genmaterialet med de firbeinte.
Jeg bruker en ganske stor del av min fritid på å trene hund, nærmere bestemt en redningshund som – når den en gang blir godkjent – skal brukes på leteaksjoner for å finne folk som av forskjellige grunner er borte. For hundeeieren er det et møysommelig arbeid å bygge opp de kunnskapene, ferdighetene og holdningene som trengs. Treningskvalitet og progresjon er viktige stikkord. Vi vil gjerne trene slik at vi – med bittesmå skritt – kan bygge neste trening på det vi har gjort i dag.
Derfor har jeg med stor interesse lest om en forskningsstudie (presentert i Psychology Today) utført av forskere ved University of Lincoln i Storbritannia. Studien tar utgangspunkt i noe forskere ”har visst” lenge, både når det gjelder mennesker og dyr, nemlig at erfaringer knyttet til følelsesmessig opphisselse huskes lettere. Spør for eksempel en person om hva han eller hun gjorde da nyheten kom om at World Trade Center kollapset. Veldig mange vil huske det, selv om det nå begynner å bli mange år siden. Allerede på 1800-tallet la den amerikanske psykologen William James merke til at følelsesmessige inntrykk hos mennesker kunne være så sterke at de nærmest lagde arr i hukommelsessentrene i hjernen. Det som skjer rent fysiologisk, er at nivået av visse hormoner i kroppen øker når følelsene stimuleres, og dette igjen gir bedre hukommelse og læring. I laboratorieforsøk har man funnet ut at injisering av sentralnervestimulerende midler (f.eks. amfetamin) kort etter trening kan ha samme positiv effekt på læring hos forsøksdyr.
I den nye britiske studien brukte man en gruppe på 16 hunder av samme rase. Hundene hadde fått samme grunntrening og samme avkopling etter trening. Så gikk man er skritt videre og skulle lære hundene opp i nye momenter. Nå ble hundene delt i to grupper: Den ene gruppen fikk 30 min. med tur og lek etter hver treningssekvens, den andre gruppen ble lagt ned for å hvile. Så sjekket forskerne ”re-læringen” dagen etter: Hvor raskt klarte hundene å komme tilbake til det samme nivået som de hadde holdt ved avslutningen av treningen dagen før? Forskjellen på de to gruppene av hunder – de aktive og de hvilende – var betydelig: De aktive re-lærte 40% raskere enn de hvilende.
Kan vi overføre dette til læring for mennesker?
Vi vet gjennom psykologiske forsøk at også menneskers hukommelse og læring påvirkes av hormoner, humør og energinivå. Man skal være varsom med å sette likhetstegn mellom hunder og mennesker. Likevel er jeg ganske sikker på, basert på egne erfaringer og læring sammen med andre, at lek og latter, tøys og fysisk utfoldelse, er bra stimuli også for vår læring.
Kanskje vi må våge å begynne å ta leken mer på alvor? Kanskje hver krevende undervisningsøkt skal avsluttes med litt gymnastikk eller dans, eller i det minste en vits eller morsom film? Og hvorfor må pausene i kurset bare være kaffe og prat? Kan de i stedet handle om klatring i trærne, Lego-bygging, kjøring med radiostyrte biler, yoga, …
Da filosofen og fjellklatreren Arne Næss en gang ble spurt i et intervju om hvorfor han hadde begynt å klatre, svarte han: ”Hvorfor sluttet du?”. Vi er jo homo ludens, lekende mennesker, så hvorfor ikke bruke det som forsterker i læringen også?