Hva problembasert læring er og ikke er

Problembasert læring (PBL) er en populær merkelapp å sette på kurs- og studieopplegg. Men det som skjuler seg bak er ofte en temmelig utvannet tilnærming til metoden. Ordentlig PBL er krevende, både for den som skal undervise og for den lærende.

Jeg har sett mange kursopplegg som reklamerer med at de bruker en problembasert metode. Men i praksis koker det hele ned til at lærer/foreleser introduserer med en praktisk problemstilling eller en case, og så bruker kurset til å gi en innføring og eventuelt teori rettet mot dette og etter hvert lede det fram mot en løsning på problemet. Dette er ikke PBL, og i beste fall kan vi kalle det en slags problemorientert tilnærming.

Kilden: medisinstudiet

PBL har sine røtter tilbake til 1960-tallet, da canadiske universiteter begynte å utvikle metoden for bruk i medisinstudiet. Bakgrunnen var en kritikk av hvordan studiene hadde fungert, med en veldig sterk teorifokusering og hvor det det egentlige – møtet med pasienten, diagnostisering og valg av behandling – kom i bakgrunnen. (Tenk på en pasient som kommer til legen med det uklare utgangspunktet ”Jeg kjenner meg så slapp og dårlig”. Hvordan jobber du som lege deg fram derfra til en diagnose og videre til et behandlingsvalg?)

Metoden spredte seg derfra ganske raskt, både til flere land og studier. Årsakene var selvsagt at det var en effektiv måte å lære på, brukt på riktig måte, og at engasjerte studentene i langt sterkere grad ved at de opplevde en større nærhet til praksisfeltet.

Jeg bruker ordet metode om PBL. Men i følge Roar C. Pettersen, som har skrevet en utmerket innføringsbok om dette, er PBL både en utdanningsstrategi, en pedagogisk modell/studiemodell óg en metode. Som metode handler den om at, jfr. Pettersen:

Store deler av studiearbeidet foregår grupper, hvor studentene arbeider etter en bestemt framgangsmåte og progresjon med utgangspunkt i praktiske eller praktisknære situasjonsbeskrivelser og problemsituasjoner.

De syv trinnene

I sin kjerne er PBL en prosess i en flyt slik (jfr. Pettersen):

I standardversjonen av PBL har dette blitt nærmere spesifisert i syv trinn (igjen jfr. Pettersen):

1. PROBLEMBEVISSTHET: Klargjør utgangspunktet. Erkjenner vi at det foreligger en problemsituasjon som representerer en utfordring?

2. PROBLEMDEFINERING: Avgrens og definer det problematiske i situasjonen. Hva er problemet? Hva består det i? Hvilken sammenheng inngår det i? Er det ett eller flere problemer?

3. PROBLEMANALYSE: Finne mulige måter å forstå, belyse og forklare det definerte problemet på – betydning, årsaker og/eller konsekvenser.

4. KONSEKVENSANALYSE: Systematisk analyse, vurdering og kritisk redigering av det som kommer fram i trinn 3. Hva har vi behov for å lære for å få bedre grep om og forståelse av det definerte problemet?

5. PLANLEGGING OG VALG: Formulere lærebehov og læremål, og velge hvordan man vil tilegne seg og hente inn nødvendig kunnskap og informasjon for å forstå, mestre eller løse problemet.

6. GJENNOMFØRING: Gjennomføre læring eller forsøk på å løse problemet.

7. OPPSUMMERING OG EVALUERING: Av den nye kunnskapen og kompetansen som gruppen og gruppemedlemmene har fått i arbeidet med problemet – samt vurdering av gruppens nye problemforståelse.

To momenter er spesielt viktige her: For det første at dette er en metode for gruppeprosesser og at det å bruke tid på å etablere et godt arbeidsmiljø i gruppen er avgjørende. For det andre at det er gruppen selv – de lærende – som skal definere selve problemet, ikke læreren.

Kan vi lage PBL light?

For den lærende som gjerne selv vil være aktiv i læringsprosessen og bruke sine forkunnskaper, analytiske evner og kreativitet, er PBL en attraktiv metode. Og jeg mener at det ikke kan være tvil om at en god del av den opplæringen som gis i arbeidslivet hadde tjent på å bruke metoden – om praktisk nytte av læringen er et overordnet mål. Men ser vi på de syv trinnene blir det fort klart at metoden kan være vanskelig å bruke i sin fulle utstrekning innenfor rammene av f.eks. et dagskurs. Kan vi bruke forenklede løsninger, uten merkelappen PBL, men med noen av de styrkene metoden tilbyr? Her er noen ideer – hvor alle unntatt de to første forutsetter at vi ikke har flere deltakere enn at de kan organiseres i grupper:

1. PROBLEMORIENTERT TILNÆRMING: Som nevnt innledningsvis en form hvor lærer/foreleser introduserer kurset med en praktisk problemstilling eller en case, og så bruker resten av tida til å gi teori og eksempler rettet mot dette, og etter hvert lede det fram mot en løsning på problemet.

2. PROBLEMLØSNING I PLENUM: Lærer introduserer problemstilling og foreleser for å gi et underlag for forståelse av feltet/temaet/fenomenet. Så foregår selve problemløsningen som en diskusjon i plenum, ledet av lærer.

3. PROBLEMLØSNING I GRUPPER: Som 2, men i stedet for en plenumsdiskusjon går deltakerne i grupper, diskuterer problemløsning der (med underlag bl.a. i det læreren har forelest om) og evt. ender opp i en plenumspresentasjon og oppsummering.

4. FORELESNING OG GRUPPEARBEID I VEKSLINGER: Starter som 3, men i stedet for å ha en enkel to-deling i forelesning først og så gruppearbeid, har denne minst to vekslinger. Da slipper lærer en lang økt med forelesning; ”påfyllet” kan komme i flere etapper. Dessuten kan man i neste gruppearbeid bygge videre på det man gjorde i første runde, legge til nye momenter, forsøke å anvende løsningen fra første gruppearbeid på en ny case, osv.

5. PROBLEMET FØRST: Lærer introduserer en problemstilling, men gir ikke noe input gjennom forelesning for å avgrense, forstå, teoretisere rundt osv. I stedet settes deltakerne rett i gang med problemløsning. Først etter diskusjon om og oppsummering av gruppearbeidene kommer teorien og eksemplene. Dette er en Kolbs erfaringslæringssirkel, som jeg har omtalt bl.a. i artikkelen Hva skaper kvalitet i læring? Da bruker du arbeidet med problemløsningen til å gi et bakteppe for å forstå det stoffet/teorien som kommer etterpå. Personlig har jeg stor tro på akkurat dette, fordi det ”jorder” deltakerne i praksisfeltet først.

4 KOMMENTARER

  1. Tilbaketråkk: Den lærendes bønn | YtreVenstre

  2. Tilbaketråkk: Samarbeidende eller samhandlende? | YtreVenstre

  3. Asbjørn Seim

    Skulle likt å vita meir om metoden i forhold til opplæring av førerkortkandidater. Helsing as.seim52@gmail.com

    • ytrevenstre

      Hei. Det der er en vrien nøtt, fordi «handlingsrommet» til kandidatene i utgangspunktet er ganske sterkt begrenset av trafikkreglene. Det er som regel én løsning på de fleste situasjoner i trafikken, tenker jeg, og alle eller de fleste mulige andre løsninger er feil. Men en forenklet bruk av PBL kan være å vise situasjoner (video eller plansje f.eks.) og spørre kandidatene: Gjøres det noe feil her? Hva gjøres evt. feil? Og hva er i så fall riktig opptreden i situasjonen? Så må det også kunne tenkes at svaret i en del tilfeller er at, nei, det gjøres ikke noe feil her. Hva tenker du – kan dette være noe?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.