Selv-organiserte læringsmiljøer – en god idé?

Skjer læring mest effektivt når mennesker alene eller i små grupper får dra på jakt etter svarene på store spørsmål? Sugata Mitras tanker om ”self-organized learning environments” har fått en stor tilhengerskare – og minst like mange kritikere. Men i kjernen er det noen gode tanker vi kan bruke i arbeidslivet også.

Det startet med et hull i veggen… Sugata Mitra, nå professor i pedagogikk ved University of Newcastle, begynte sine Hole in the Wall-eksperimenter i 1999, da han installerte en PC med nettilgang i ”barnehøyde” en murvegg i slummen i Dehli i India. PCen var til fri bruk og ganske snart flokket ungene i nabolaget seg rundt den. Hensikten med eksperimentet var å vise at barn kan lære mye og raskt med IKT uten at det skjer i en formell, organisert kontekst. Mitra kalte dette ”Minimally Invasive Education”, altså utdanning med et minimum av intervenering (av lærere eller andre voksne).

Det er gjennomført mer enn tjue slike Hole in the Wall-eksperimenter, først og fremst i India, men også i en del andre land. Filmopptakene (se f.eks. her) og Mitras egne historier fra eksperimentene er fascinerende og ikke så rent lite rørende. Ja, det virker, tilsynelatende, og gir i mange tilfeller forbløffende resultater. Og det engasjementet disse ungene viser, vil gjøre enhver lærer blank i øynene.

Etter hvert har Mitra bygget ut ideene bak til å bli et konsept for såkalte selv-organiserte læringsmiljøer (SOLE), hvor lærere og/eller foreldre skal oppmuntre barn til å arbeide sammen i grupper for å finne svar på spørsmål gjennom bruk av internett. Dette er et viktig poeng. I Mitras ”skole” finnes ikke et pensum i tradisjonell forstand, bare spørsmål som elevene skal finne svar på og som de selv også er med på å stille. Mitra og hans team har laget en egen SOLE Toolkit-nettside for de som vil jobbe med metodikken.

I 2013 fikk Mitra årets TED-pris, på 1 mill. dollar. Pengene bruker han til å sette ut i livet sine egne ”Schools in the Cloud”, som er spesialdesignede ”læringsrom” med gruppebord, sofaer, tavler og flere PCer med god nettilgang Det finnes p.t. et tjuetalls slike skoler, de fleste i India, men også noen i Italia og Storbritannia. Noen er frittstående, andre er tilknyttet vanlige skoler, som et slags ”sted for alternativ metode”.

Mitras TED-foredrag i 2013 gir en rask og underholdende innføring i hans ideer (i parentes bemerket er dette også i en studie i seg selv av eminent presentasjonsteknikk).

S-Mitra

Er det hold i dette?

Jeg hadde gleden av å høre Sugata Mitra som key note speaker på årets Learning Technologies-konferansen i London. For en sosialkonstruktivist (se tidligere artikkel som forklarer dette) som meg er det fort gjort å bli fascinert. (I all beskjedenhet har jeg også hatt en viss glede av å se at et ”Rom for læring”-konsept (se tidligere artikkel), som jeg utviklet for rundt ti år siden, i mye sammenfaller med Mitras SOLE-konsept.) Jeg tror vår egen nysgjerrighet er den aller sterkeste drivkraften som vi kan ha for å lære, og jeg har en klippefast tro på at mennesker lærer best når de i felleskap skal forsøke å skape ny læring og mening med utgangspunkt i eksisterende erfaringer og kunnskap.

Samtidig har jeg ingen vanskeligheter med å følge mye av den kritikken som er rettet mot Mitra, SOLE og School in the Cloud. Det er også forstemmende at Mitra aldri viser fram sine Holes in the Walls noen år etterpå. De aller fleste er nemlig stengt, enten fordi de ble ødelagt, ikke virket lenger eller fordi, som folk i nabolagene sier, ”det var en greie som var veldig spennende en stund, men som vi fort mistet interessen for” (les mer her og i denne artikkelen fra British Journal of Educational Technology).

På konsept-/metodesiden er det særlig tre kritikker mot ham som jeg synes er relevant:

OVENFRA-OG-NED LÆRING: I en artikkel i Journal of Education hevder Brent Silby at det er vaklevorne bygg Mitra reiser. Ved å ta utgangspunkt i et spørsmål-drevet pensum blir det ”læring med skylapper” som det er vanskelig å bygge videre på når man har funnet akkurat de svarene man søkte. Man vil rett og slett mangle det bredere fundamentet som en mer tradisjonell nedenfra-og-opp kunnskapsoppbygging gir, som kan lede i mange retninger, ikke bare rett fram mot konkrete svar på ett eller noen få spørsmål.

FERDIGHETER OG SLITESTYRKE: SOLE er en metode – eller kanskje mer korrekt en form – som kan være godt egnet for å lære en teoretisk forståelse av temaer, men som har klare svakheter når det gjelder oppøving av ferdigheter, jfr. denne artikkelen av Michael Trucano. Det er heller ikke en form som ser ut til å egne seg særlig godt til f.eks. matematikk, hvor nettopp en nedenfra-og-opp bygging av et kunnskapsgrunnlag, ledet av en (dyktig) lærer er nødvendig. ”Slitestyrken” til det man lærer blir i mange tilfeller også svak, fordi man straks svaret på et spørsmål er funnet, ”haster” videre til neste spørsmål uten nødvendigvis å bli utfordret på kritiske mot-spørsmål.

FOR LØS ORGANISERING: Hole in the Wall-eksperimentene handlet i begynnelsen ikke om å skape et alternativ til skoler, men om å gi en mulighet til barn med dårlig eller intet skoletilbud. Mitra har imidlertid de siste årene mer og mer brukt SOLE som utgangspunkt for å hevde at skolen slik vi kjenner den er overflødig; en form skapt for et hierarkisk industrisamfunn som ikke finnes lenger. Dessverre tror jeg ikke de fleste mennesker – det være seg både barn og voksne – er i stand til å jobbe så disiplinert i selv-organiserte læringsmiljøer så lenge som det er nødvendig om man skal gjennom sammensatte og komplekse faglige utfordringer. Vi trenger hjelp; den dyktige læreren som motiverer, styrer med mild hånd og guider forbi alle hindringene man møter.

Alt i alt har jeg rett og slett vanskelig for å forstå slutningen om at vi ikke trenger skoler i dagens form lenger, eller organisert, formalisert læring i arbeidslivet for den saks skyld. SOLE kan, slik jeg ser, utmerket godt brukes innenfor disse rammene. Da har vi også den fantastiske fordelen at når SOLE ikke virker, kan læreren eller instruktøren tre inn, hjelpe videre eller skifte spor.

Bortenfor hype’n er det en del vi kan bruke

Donald Clark, en av de argeste kritikerne av Sugata Mitra, bruker Gartner Groups ”The Hype Cycle” til å forklare hvorfor det likevel er noe i Mitras tanker og konsepter som vi kan bruke videre.

Gartner_Hype_Cycle.svg_1

Enkelt sagt: Mitra ble lenge hypet til uante høyder. Så kom stormen og i hopetall vendte tilhengerne ham ryggen. Men nå er vi der at vi faktisk kan bruke en del av hans tankegods uten nødvendigvis å måtte kjøpe hele pakken og med den nødvendige kritiske distansen.

Fra mitt ståsted ser jeg selvsagt på mulighetene for bruk i læring i arbeidslivet. Det første som slår meg, er at jeg tror SOLE-formen i mange sammenhenger kan være fornuftig å integrere som en del av kombinerte læringsløp. Bruk nettopp det ”spørsmålsdrevne pensumet” som Mitra foreslår og la små grupper av deltakere få jobbe over noe tid og mest mulig selv-organisert med å finne svarene og deretter presentere funnene for de andre gruppene. Metarefleksjon over selve gruppeprosessen hører naturlig med her.

SOLE-organiseringen kan videre tas inn i den tradisjonelle seminarformen. Man møtes, organiseres i grupper, får like eller ulike oppdrag og bruker deretter mesteparten av tiden på selvstyrt arbeid. Utgangen på seminaret kan være plenumsmøtet hvor gruppene framlegger det de har funnet og hvor man reflekterer rundt både læringen og læringsprosessen.

Jeg tror også at SOLE kan være ”guiding principles” for grupper av kollegaer som skal finne løsninger på jobbnære utfordringer, i skjæringspunktet mellom fagutvikling, problemløsning og uformell læring.

På alle disse tre områdene ser jeg imidlertid at læreren/instruktøren har en viktig rolle, som tilrettelegger, motivator og pådriver når den uunngåelige utfordringen kommer; å rydde tid til å møtes og jobbe konsentrert og uforstyrret. Det holder nemlig ikke å fordele oppgaver, gå hver til sitt og så dele resultatene på e-post eller i et nettforum. En grunntanke bak SOLE er nemlig å skape prosesser blant mennesker som også jobber sammen fysisk.

Jeg tror det hadde vært et spennende eksperiment å dele deltakerne på f.eks. et kurs i tre grupper: En får klasseromsbasert, instruktørledet undervisning, en får e-læring som det skal jobbes med individuelt og en får et spørsmålsdrevet pensum og skal deretter jobbe som gruppe for å finne svarene. Hvilken gruppe lærer mest? Hvem er mest motivert for videre læring etterpå? Hvor er frafallet størst? Hvem har det mest reflekterte forholdet til sin egen læring?

Noen som har lyst til å ta opp denne ideen?

3 KOMMENTARER

  1. Kjetil Eide

    Hei igjen Øystein, takk for sist! Jeg er helt på linje med deg. Det er mye spennende å hente fra Sugata Mitras tanker om selv-organisert læring, men så lenge vi har råd til å bruke lærere til å tilrettelegge, motivere og vurdere – tror jeg det gir bedre resultater for de fleste. Jeg tror du vil finne skolen vår i Drammen, Heltberg private Gymnas, spennende, de jobber mye med dette: http://www.heltberg.no/Meny/Videregaaende/Sted/Drammen/Informasjon.aspx

    Ellers har Njål Foldnes på BI Stavanger, gjort nesten det forsøket du beskriver. Han forsket med to tilfeldige grupper og fikk gode resultater.
    http://www.aftenbladet.no/nyheter/okonomi/jobb/Horer-forelesningen-hjemme_-gjor-leksene-pa-skolen-3423065.html#.U3ziw_mSySq

    • ytrevenstre

      Hei, Kjetil, kan jeg si «gamle våpenbror»? Jeg er enig med deg et stykke på vei. Gode lærere kan tilrettelegge gode prosesser hvor de langt på vei setter seg selv i bakgrunnen. Men: Jeg tror også at læreren nesten alltid vil være en styrende faktor for elevene, både når det gjelder hvilket fokus elevene anlegger for arbeidet, hvordan de organiserer det og hvordan de resonnerer underveis (dessverre handler det veldig fort om å forsøke å finne de svarene man tror læreren ønsker). Derfor kan en mer fri utforsking som det Mitra foreslår ofte lede i mer spennende retninger og dessuten åpne for mer dynamiske gruppeprosesser enn de læreren legger opp og gir rammene for.

      Jeg synes «flipped classroom»-tenkingen er spennende. Riktignok et trendy navn på en form som har vært brukt i årevis, men likevel… Den altoverskyggende utfordringen er imidlertid å få elevene/deltakerne til faktisk å gjøre de selvstudiene på forhånd som løsningen forutsetter. I et travelt arbeidsliv er nok dette en enda større utfordring enn i skolen. Skriver forresten på en blogg-artikkel om «flipped classroom» som kommer snart…

  2. Tilbaketråkk: Etos, patos og logos | YtreVenstre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.