Begrepet pedagogikk har vært brukt siden antikkens Hellas. Men når begynte man å trekke et skille mellom læring for barn og ungdom på den ene siden og læring for voksne på den andre? Og er det egentlig noe vesentlig skille?

Den første som satte et eget begrep på voksnes læring, var tyske Alexander Kapp i 1883. Han brukte imidlertid begrepet andragogikk, som er i utbredt bruk i engelsktalende land mens vi på norsk stort sett snakker om voksenpedagogikk. (Språklig er andra… et bedre begrep enn peda… siden «peda» betyr barn og «gogikk» kommer fra agougos som betyr «leder av». «Andra» betyr mann/voksent menneske, og andragogikk blir derfor ledelse av voksne (i læring)). Noen teorier om voksnes læring bragte likevel ikke Kapp til torgs, og den som derfor regnes som «voksenpedagogikkens far» er amerikanske Malcolm Knowles (1913-1997).

Knowles – som for øvrig også brukte begrepet andragogikk – gjorde et betydelig arbeid med å utvikle en grunneggende forståelse av betingelser for voksnes læring. Knowles’ teorier har møtt betydelig kritikk. Man har stilt seg tvilende til om det egentlig er så stor forskjell på barn/ungdom og voksne at det gir mening å bruke et eget teorisett om voksne. Andre kritikere har rettet seg mer eksplisitt mot hans individualistiske tilnærming med sterk vektlegging den enkeltes erfaringer i læringsprosessen. I Wikipedias definisjon av voksenpedagogikk kan vi lese en slik forsiktig bruk av begrepet:

«Voksenpedagogikk er pedagogikk som i sitt innhold, sin organisering og sin utførelse er relevant for og til en viss grad avgrenset av kjennetegnene på det å være voksen.»

Knowles’ teorier leses imidlertid og er i stor grad i bruk fortsatt, både blant akademikere og praktikere. Selv har jeg hatt stor nytte av dem i mitt arbeid fordi det er relativt lett å se den praktiske anvendelsen. Mange har bidratt til å utdype teoriene. En av dem er John Goodlad, som med utgangspunkt i Knowles har formulert seks grunnprinsipper for voksnes læring. Så har jeg, som den praktikeren jeg er, forsøkt å konkretisere hva dette kan bety i praksis, når man jobber med pedagogisk utviklingsarbeid eller står der i kursrommet og skal undervise voksne. Mitt lille bidrag her er ikke teoretisk fundert, men baserer seg på min forståelse av voksnes læring etter noen tiår som praktiker på feltet.

Jeg har samlet disse grunnprinsippene i og min konkretisering i et eget notat.

Bruken av selve begrepet «prinsipp» her skal man her ikke ha så stor respekt for. Det handler egentlig om noen sentrale antakelser om hvordan voksne lærer best og hva man kan utlede av disse antakelsene.

For den som er interessert i å sette seg nærmere inn i voksenpedagogisk teori, vil jeg anbefale boka «Adult Learning. Theories, Principles and Applications».