Refleksjonens betydning for effektiv læring kan knapt underdrives. Likevel gis det lite eller intet rom for refleksjon i de fleste kompetansetiltak i arbeidslivet. ”Det har vi ikke tid til” er en frase som viser at man mangler helt grunnleggende innsikt i læringens natur.

Auguste Rodins berømte skulptur ´Tenkeren´

Ordet refleksjon kommer fra latin (re-flectio) og betyr å vende (flectio) tilbake (re). Vi tenker tilbake på noe som har hendt eller som er sagt. John Dewey, berømt amerikansk læringsfilosof, sa dette:

We do not learn from experience … we learn from reflecting on experience.

Å få informasjon, bli presentert for et stoff, øve eller handle, fører – ofte – ikke i seg selv til læring. Men gjennom refleksjonen blir vi tvunget til å ta stilling til det vi møter, jamføre det med egen kunnskap og egne erfaringer, kople det til vår egen praksis og se framover. Da får vi de sløyfene som knytter sammen det gamle og det nye, og gir oss noe som vi kan bruke til å utvikle oss videre.

Deweys postulat trenger imidlertid en modifisering. Vi lærer nemlig noe selv om vi ikke konkret reflekterer. På bakgrunn av erfaringene du gjør i jobben din i dag vil du antagelig utføre den annerledes i morgen, selv om du ikke har noe bevissthet om hvorfor. I hodet gjør vi koplinger mellom bl.a. årsak og virkning uansett. Utfordringen er imidlertid at mange av disse koplingene legger seg – og blir liggende – i det ubevisste; i den ”tause kunnskapen”, som er et begrep hentet fra Michael Polanyi. I det ubevisste er graden av systematisering lav. Og det tar tid å hente den fram den tause kunnskapen, for eksempel når det oppstår en ny situasjon hvor du står overfor flere valgmuligheter. Refleksjonens hensikt er derfor dels å systematisere (etablere strukturer og relasjoner), dels å sette de nye kunnskapene og erfaringene inn i dette systemet, og dels å bringe opp eldre kunnskaper og erfaringer fra både bevissthet og underbevissthet og sette inn i systemet.

Hva reflekterer vi over og når?

I min modelltenking om læring – ”læringens fire rom” (se tidligere artikkel) – er refleksjon noe vi må gjennom om vi skal ha en fullstendig læringsprosess. Grovt sett er det to ting vi kan invitere de som skal lære til å reflektere over:

• LÆRINGEN/FAGLIG REFLEKSJON: Hva lærte jeg? Evt. hva er det viktigste jeg har lært? Er det spørsmål jeg sitter igjen med? Er det punkter jeg stiller meg kritisk til? Og så videre.
• PROSESSREFLEKSJON/METAREFLEKSJON: Hvordan har prosessen vært? Hvordan gikk samarbeidet med de andre? Er jeg tilfreds med mine bidrag? Er det noe jeg/vi burde gjort annerledes? Og så videre.

Den faglige refleksjonen er viktig for læringsutbyttet, mens prosessrefleksjonen er viktig for å bli flinkere til å lære i framtiden, som individ eller gruppe. Jeg tenker at begge deler er viktig og bør, om mulig, være med når vi planlegger hvordan refleksjon skal gjennomføres i våre kompetansetiltak.

Hvis vi har med en refleksjonsøkt i for eksempel et kurs, har vi den gjerne mot slutten, kanskje som det siste vi gjør. Det er bra for da er refleksjonen med på å pakke inn – ”snøre sekken” – for deltakerne før de skal videre. Men vi bør også invitere til refleksjon flere ganger underveis i prosessen: Stopp – hva erfarte vi nå? – hva tenker dere om det jeg akkurat har sagt om…? – hvordan går dette overens med deres egne erfaringer?

Særlig i lengre læringsprosesser eller i komplekse øvelser som går over noe tid, er det viktig å ha flere refleksjonspunkter underveis, både for å reflektere over konkrete hendelser og handlinger der og da, men også for å ta et skritt tilbake og se om vi kan klare å få et større perspektiv på det hele. Den amerikanske læringsfilosofen Donald Schön tydeliggjorde dette med et skille mellom ”reflection in action” og ”reflection on action”.

I fjor var jeg med i et prosjekt ved Forsvarets høgskole hvor studentene gikk gjennom en ti-ukers læringsprosess. Her bygde vi inn refleksjon – både lærings- og prosessrefleksjon – som en obligatorisk studieaktivitet i hver eneste uke. Erfaringene med dette var overveiende meget gode.

Hvordan reflekterer vi?

Prof. Graham Gibbs har utviklet en refleksjonssirkel, med utgangspunkt i Kolbs erfaringslæringsmodell, som består av seks trinn:

Denne er et godt utgangspunkt for mer omfattende refleksjonsøkter hvor vi har god tid og hvor det er en veileder/fasilitator som kan styre prosessen. Det jeg tenker er bra med den, er at den starter forsiktig og bygger seg opp en kumulativ prosess. I stedet for å gå rett på sak – ”hva lærte vi av dette?” – spør den: ”hva hendte?” Den vil gi deltakerne tid til å snakke seg inn på tematikken og nærmest sveive tankeprosessene i gang.

En annen modell er en meget spennende løsning som ble lagd for praksisrefleksjon i Rusmiddelomsorgen i Oslo. Jeg har skrevet en artikkel om denne tidligere og det er også skrevet en bok om den (se lenger ned).

Skal refleksjon være åpen eller styrt? Jeg tenker at om du har en god metodikk (som f.eks. Gibbs sirkel eller rusmiddelomsorgens ”praksisverksted”) som deltakerne er fortrolig med og dessuten har en veileder som kjenner sin rolle, er styrt refleksjon å foretrekke. Det holder målet i sikte og deltakerne på sporet selv når de bringer opp intuitive reaksjoner.

Refleksjonen i læringssituasjonen er som regel muntlig, mens den som skjer etterpå og er tilbakeskuende både kan være muntlig og skriftlig. Selv reflekterer jeg godt gjennom å skrive mens for andre er det mer effektivt å snakke. Det er imidlertid svært gode argumenter for å bruke skriving som et refleksjonsverktøy, både for individer og i grupper, f.eks. ved bidrag fra flere til en felles refleksjonslogg. Se artikkelen ”Å skrive er å tenke er å lære” på bloggen, med bl.a. henvisning til en artikkel av Prof. Toril Moi.

Læring av praksis i hverdagen

Så langt har jeg snakket om refleksjon som en del av formelle læringsprosesser. Men refleksjon er også et nyttig verktøy i hverdagen til den enkelte, for å tenke over små og store erfaringer man gjør og kanskje sette disse inn i en større sammenheng.

I den tidligere refererte artikkelen av Toril Moi skriver hun om forsøket til en professor ved Harvard Business School som viste at folk i næringslivet økte produktiviteten når de begynte å skrive dagbok. Deltakerne i forsøket skulle bruke mellom fem og ti minutt hver dag på en jobbdagbok, hvor en av reglene var at de skulle ta med minst én positiv observasjon uansett hvor frustrerte de følte seg. Allerede etter en måned var dagboken blitt ”en uvurderlig kilde til selvinnsikt og nye ideer for mange av deltakerne”. De opplevde at de begynte å tenke over problemer og utfordringer på jobben på en ny måte rett og slett fordi de skrev.

Selv har jeg begynt å bruke refleksjonslogg privat. Jeg er en del av den frivillige redningstjenesten, gjennom Norske Redningshunder. En stor del av min fritid bruker jeg til å trene hund og delta på redningsaksjoner, i søk etter mennesker som av ulike grunner har blitt borte. Det siste halve året har jeg skrevet logg fra disse aksjonene. Grunnen til at jeg begynte med det var at det kom sigende inn en erkjennelse av at jeg gjør en del feil – og jeg gjør mange av disse feilene gjentatte ganger. Loggen min (som bare er ei fil på skrivebordet) har blitt en måte å få disse erfaringene fram i lyset på og bevisstgjøre meg selv om hva jeg skal gjøre annerledes. Den gjør det også enklere å utkrystallisere momenter som jeg skal trene konkret på.

En post i loggen kan være ganske kort og skrevet i stikkordsform og kun for meg. Derfor vil antagelig ikke en annen hundefører kunne ha noen nytte av å lese min logg. Som regel fokuserer jeg på det jeg ikke er fornøyd med, men det hender også at jeg bruker loggen til å gi hunden min og meg honnør for ting som gikk bra. En post kan f.eks. se slik ut:

STED…, DATO…

• Skulle ha startet med sporoppsøk langs veien ned mot stasjonen, på begge sider.
• Nullstille Sara etter ALLE hendelser – møte med folk, andre ting som tar oppmerksomheten osv
• Sett MARK på områder jeg ikke er trygg på og evt. gå tilbake og sjekke seinere.
• OL tegner opp unøyaktige teiger – forholde meg til terreng, ikke grensene i teigen.
• Legge plan med OL FØR jeg forlater KO.

Hunden min, Sara, under søkstrening.

Hver gang jeg skriver en ny post i loggen kikker jeg over det jeg har skrevet før. Er det noe som gjentar seg her? Ser jeg noen mønstre? Er det momenter jeg reflekterer annerledes over nå enn da jeg skrev dem? Har jeg fulgt opp dette? Og så videre… Jeg er sterkt overbevist om at det å skrive loggen har gjort meg til en bedre hundefører.

Avsluttende refleksjonsoppgaver

”Walk the talk” er et slagord om å følge dine egne budskap opp i praksis. Så derfor noen refleksjonsoppgaver til deg som utvikler kompetansetiltak og/eller underviser:

• Hva tenker du om påstanden om at refleksjon er avgjørende for effektiv læring? Er du enig eller uenig? Vil du moderere påstanden?
• Hvor flinke er dere til å bygge inn systematisk refleksjon som et element i kompetansetiltak på din arbeidsplass? Bør dere bli bedre til dette? Hva må dere endre for at refleksjonen skal få større plass i læringen?
• Ta utgangspunkt i et kurs, seminar eller annet kompetansetiltak som du har hatt ansvaret for. Tenk deg at det var et krav at minst 20% av tida skal brukes til refleksjon, individuelt eller kollektivt. Hvordan ville du ha løst dette? Når skulle refleksjonen ha skjedd? Hvilke metoder ville du ha brukt?

Noen lesetips

Det finnes flere gode bøker om temaet refleksjon. Selv har hatt store nytte av og anbefaler boka ”Refleksion og læring” av Bjarne Wahlgren, Steen Høyrup m.fl.

En annen bok jeg sterkt anbefaler er ”Jeg visste ikke at jeg kunne så mye. Praksisrefleksjon på arbeidsplassen.” av Gus Strømfors og Marit Edland-Gryt. Her beskrives bruken av praksisverksted i rusmiddelomsorgen i Oslo, men den går langt utover akkurat dette eksemplet.

Nettsiden ”Reflection 4 Learning”, laget av to forskere ved University of Oregon, er veldig bra. Her finner du mange modeller, oppskrifter, metodebeskrivelser, teknologitips mv.

May Britt Postholm ved NTNU har skrevet en interessant artikkel om ”Refleksjon – nøkkelen til utvikling i skolen”. Selv om lærere og skole er ramme her, gir den allmenne perspektiv på refleksjon.