Den store bakenforliggende svøpen i nesten all organisert læring, er at den er mediert. De som deltar skal lære noe om en virkelighet som er et annet sted, utenfor kursrommet, workshopen eller seminaret.
Dette filteret mellom læring og virkelighet er det veldig vanskelig å fjerne helt. Men vi bør ha ambisjoner om å gjøre det så tynt som mulig. Jo større avstand mellom innhold og form i læringen på den ene siden og virkeligheten på den andre, jo mer abstrakt vil deltakerne oppleve læringen. Og jo mer abstrakt, jo mer krevende vil det være å klare å overføre det som læres til den arbeidssituasjonen hvor det lærte presumptivt skal anvendes. Dessuten er det som oftest en klar sammenheng mellom deltakernes motivasjon og hvor praktisk relevant de opplever læringssituasjonen.
Voksenpedagogikk i praksis
To av de voksenpedagogiske grunnprinsippene til John Goodlad (jeg har skrevet om disse prinsippene i et eget notat som er lagt ut i verktøykassen på bloggen, se her) handler om dette. Her er prinsippene – og grep vi kan bruke for å gjøre noe med det:
FEMTE PRINSIPP: VOKSNE LÆRER LETTERE NÅR TEORI OG PRAKSIS IKKE ER ATSKILT, MEN BLIR KOMBINERT I LÆRINGSPROSESSEN
- Ha en praktisk og problemorientert tilnærming, også i teoretiske framstillinger
- Planlegg en organisering av forløpet med korte intervaller mellom teori/formidling og ulike typer praktiske øvinger direkte relatert til det stoffet som sist ble gjennomgått
- Bruk relevante case – fra virkeligheten eller konstruerte – som utgangspunkt for både formidling, oppgaveløsning og gruppearbeid
SJETTE PRINSIPP: VOKSNE ER OFTE MER INTERESSERT I Å LÆRE FOR Å FINNE PRAKTISKE LØSNINGER ENN Å LÆRE MER TEORI
- Formuler tydelige og operative mål og læringsmål for læretiltaket som er direkte knyttet til den praktiske anvendelsen av læringen i deres egen jobb
- Ta utgangspunkt i utfordringer, problemer og behov i deltakernes arbeidssituasjon og knytt teoristoffet til dette i stedet for å ta utgangspunkt i teorien
- La deltakerne selv komme opp med eksempler og problemstillinger fra eget arbeid som kan belyse fagstoffet. Bruk disse eksemplene som utgangspunkt for problemløsning
- Avslutt læringen med en oppsummering hvor deltakerne selv beskriver hvordan det de har lært skal anvendes i deres videre praksis
Selve plattformen for å få deltakerne inn i en mer virkelighetsnær læring, er å stille inn deres forventninger slik at de tenker ”Dette angår meg!”. Og da må vi gjerne rugge båten deres litt; få dem følelsesmessig engasjert i det som skal komme. Det er som den danske pedagogen Jens Rasmusen skriver boka si ”Undervisning i det refleksivt moderne” (takk til Atle Røijen for sitat og lesetips):
Undervisningens innhold må altså generelt fremstå som et problem for eleverne, noget, de hver især kan lade sig forstyrre eller ramme af, og som de derfor foranlediges til at beskjæftige sig bevidsthedsmæssig med.
En sjekkliste (for den systemkåte)
Britiske John Salt – selverklært ”Learning Doctor” – har laget noe han kaller Reality Training Checklist, eller Sjekkliste for virkelighetsnær trening, i fri oversettelse. Hans utgangspunkt er at veldig mange kurs er bortkastet, ikke fordi deltakerne ikke nødvendigvis går ”tomhodet” hjem, men fordi de ikke lærer noe som er mer eller mindre direkte og praktisk relevant for jobben sin.
Sjekklisten kan brukes både i utvikling av kurs og i kvalitativ evaluering av opplegg som kjøres. Jeg har absolutt sansen for tankene hans, men det mangler en del veiledning på hvordan man skal få til alt dette for at sjekklisten virkelig skal bli operativ. Like fullt synes jeg det er mange viktige momenter å ta med seg her for den som jobber med læringsdesign og kursforberedelse.
Du kan hente sjekklisten (i min frie oversettelse) her: Reality_Training_Checklist
La meg avslutningsvis hente fram et sitat fra Dag Solstad i romanen Gymnaslærer Pedersen” som også peker mot nødvendigheten av å ha blikket mot verden i læringen:
Det er stadig min oppfatning at det ligger enorme muligheter brakk som ikke blir utnytta i undervisninga, jeg trur skolen kunne bli et ekstremt spennende sted å tilbringe store deler av ens forferdelige første ungdom på, hvis tilværelsens sammenhenger var skolens tema, og ikke tilværelsens abstrakte båser, hvor ingenting har noe med noe annet å gjøre, som jo fortsatt er skolens overordnede tese.
Takk til Solstad-sitatet. Det er jo egentlig vannvittig hva vi påfører den oppvoksende generasjon (og for så vidt også i mange andre kurs- og studiesammenhenger). Den danske forfatteren Hans Scherfig kalte det for «Det forsømte foråret». I sted kunne det ha vært en lærings paradis, et fristed for utvikling. Det var med slike tanker – etter å ha lest Summerhill og Jonas av Jens Bjørneboe at jeg valgte å slå inn på lærergjerningen for 40 år siden!
Scherfig, du! Morsomt å møte på lesere av ham. «Det forsømte forår» var en grim historie. Har du lest «Den forsvundne fuldmægtige»? Der får du høre om hvilke forknytte, angsfyllte mennesker de blir som voksne, de som måtte gjennomleve en slik skole.
«Den forsvundne fuldmægtige», ja den var også fin. En god stund siden jeg leste den også. Kanskje det er på tide å ta fram de gamle bøkene? Hvordan vi skal få snudd læringskulturen og troen på «quick-fix» er en annen skål. Disse tankene passer jo godt sammen med målstyringskulturen… Henrik Ibsen (for å fortsette litt med litteratur) sa et sted: Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest. Kanskje passer det?
Ibsen duger absolutt her! Jeg skulle også ønske at vi i sammenheng med læring oftere lånte øret til dette grukket av Piet Hein:
«Folk har for travlt med for mange ting,
og det er en evig skam.
Et liv er en flod som skal rinde i ro
for at afsætte frugtbart slam.
Det er meget for lidt af ingenting
paa alt for manges program.»
Kvantifiserbare produksjonsmål er ofte en dårlig målestokk på læring, ikke sant?