Hvis du ble tipset om at du med en ny teknikk kunne doble sjansen for å fange fisk, ville du ha byttet til denne eller ville du ha holdt på den gamle teknikken? Her er tipset for bedre ”fangst” i læring: Bruk dialog som metode.

I fjor vinter hørte jeg på et foredrag med Steen Høyrup Pedersen fra Danmarks Pædagogiske Universitetscentrum. Han regnes som en av Nordens fremste eksperter på voksenpedagogikk og har et langt liv bak seg som forsker og lærer på feltet. Blant mye klokt han sa, var det særlig et budskap som gjorde inntrykk:

Hele min livserfaring som forsker og pedagog, er at læring først og fremst er noe som skjer mellom mennesker.

Sug litt på den karamellen… Hva er det egentlig dette betyr? Jo, det handler ikke om at vi heretter skal legge opp all læring som dialog, men at dialog – i den grad det overhodet er mulig – bør være en integrert del av alle læringsprosesser, enten de foregår i det fysiske eller virtuelle rom.

Dialog som drivkraft i læringen

La oss hente fram Mellanders læringskjede som argument her. Denne postulerer at en læringsprosess må gjennom fem trinn før vi faktisk får en slitesterk læring som har verdi utover øyeblikket. (Se her for en egen artikkel på bloggen om denne læringskjeden.) I denne prosessen har dialogen flere funksjoner:

• Gjennom dialogen får vi en relasjon til deltakerne, og deltakerne til hverandre, som gjør at de blir sett og på et vis ansvarliggjort i den læringen som skal skje
• Gjennom dialogen bevisstgjøres deltakerne på egne tanker, synspunkter, erfaringer etc.
• Gjennom dialogen får vi trukket inn deltakernes egne forkunnskaper og erfaringer og brukt dette i læringen, til nytte for alle
• Gjennom dialogen skaper vi refleksjon gjennom meningsbryting
• Gjennom dialogen kan vi skape variasjon i læringen (som ellers alt for ofte henfaller til enveis informasjonsoverføring)

Vi kan egentlig se dialogen som en av kreftene – om ikke den aller viktigste – som driver læringsprosessen framover, fra den første spire er sådd til deltakerne et sted der framme forhåpentligvis når en eller annen slags erkjennelse av at, ”yes, dette forstår jeg, og det betyr at…!”.

Jeg har selv – for å nevne det, i all beskjedenhet – i en tidligere artikkel trukket fram dialogen som ett av et lite knippe sentrale kvalitetskriterier i læring.

Betyr vektlegging av dialogen i læring bommen ned for e-læring? Nei, absolutt ikke, som jeg kommer til nedenfor. Men dialog i det fysiske rom vil – enn så lenge – ha noen store fordeler, ikke minst fordi vi også har med oss kroppsspråk og stemmeleie inn i rommet, som er vesentlige deler av kommunikasjon. Dette kan ikke fullgodt gjenskapes i digitale løsninger. Dessuten er registeret – også det enn så lenge – større i det fysiske rommet: Rollespill, plenumsdiskusjoner, gruppediskusjoner, ”parlamentsdiskusjoner”, summergrupper, dialogduk, og så videre.

Det som imidlertid er viktig å ha med seg, enten vi snakker løsninger for det fysiske eller digitale rom, er at ikke alle trives i dialog. Noen har en læringsstil hvor de lærer best i enerom, med å lese, lytte, ta på, fikle med. Og de kjenner ikke noen som helst begeistring ved å dele sine tanker med andre. En læringsprosess utelukkende basert på dialog kan bli like ikke for disse menneskene som rene enveis formidlingskurs kan bli det for andre. Variasjon er nøkkelordet her!

Dialog på nettet

I disse dager et det mye snakk om ”web 2.0”, og i kjølvannet av det har vi også fått begrepet ”e-læring 2.0”, forstått som den nye måten å drive e-læring på. Men hva er det egentlig dette handler om? Jo, se følgende definisjon fra Wikipedia:

E-læring 2.0 [..] legger til grunn at læring er sosialt konstruert. Læring foregår gjennom dialog om innhold og gjennom målrettet interaksjon om problemer og løsninger.

Noen har kalt dette for en torpedo inn i visjonen om e-læring som læring løsrevet fra tid og rom. Jeg vil ikke trekke det så langt, for gjennom asynkrone medier (hvor kommunikasjonen ikke foregår i sanntid) kan vi ha dialog og interaksjon uten at vi trenger å være på nett samtidig. Men det hele tenkingen om e-læring 2.0 sier oss, er at en læring utelukkende basert på interaksjon mellom individ og maskin/e-læringskurs, har en fundamental svakhet.

Den såkalte 4-dørsmetodikken til Thiagi (se tidligere artikkel om denne) viser for øvrig veldig godt hvordan dialogen (bak døra ”kafeen”) kan finne sin plass blant andre metodiske veier inn i et fagstoff.

Det er fort gjort å tenke på sosiale medier i forbindelse med dialog på nettet. Her formelig eksploderer jo de tekniske mulighetene – Facebook, Twitter, Yammer, LinkedIn, Wikis, blogger av alle avskygninger, … Så er det pedagogiske utfordringer og begrensninger knyttet til dem alle, men vi er i hvert fall over i en fase hvor vi ikke lenger trenger å argumentere med verktøybegrensninger for å holde oss til tradisjonell, konseptbasert e-læring.

Ellers åpner 3D-verdener med kommunikasjon gjennom avatarer for meget spennende dialogmuligheter, og her i en synkron virkelighet. Se tidligere artikkel om dette og et interessant eksperiment i Forsvaret.

Dialogduken: et flott verktøy

Jeg har en sterk forkjærlighet for såkalte dialogduker, som er et læremiddel skreddersydd for strukturerte læringsprosesser. Det er selskapet Specifique som lager disse, og la det bare være sagt med en gang: Dette er ikke billigvare! Men flere av Norges største selskaper har brukt verktøyet i strategiimplementeringer, lederopplæring, kvalitetsprosesser og i nøkkelkurs av ulike slag, så det må være mange gode erfaringer rundt dette.

Hva er en dialogduk? I utgangspunktet er det et papir på 1×1 meter med en trykt prosess på. Fire personer sitter normalt rundt et bord og går gjennom denne prosessen sammen. Det kan ta fra én til flere timer. Det er en rekke spørsmål som skal drøftes og oppgaver som skal besvares, og til slutt skal man nå en eller annen konklusjon, som forhåpentligvis også innebærer en planlegging av neste skritt; hva som skal skje etter denne økten. Underveis i arbeidet kan det være dialog med andre grupper, i en prosess styrt av en fasilitator.

Etter hvert har dialogdukene blitt ganske avanserte læremidler, som gjerne går over flere sider og inneholder løse deler som f.eks. byggeklosser, skrapefelter, skjulte felter som avdekkes underveis, 3D-figurer, og så videre.

Her er et eksempel på en dialogduk om kvalitetsprosesser i YIT:

Nå er også dialogdukene i ferd med å møte den digitale verden. Det skjer bl.a. ved at spesiallagde løsninger satt opp på iPad integreres i duken. Med dette åpnes selvsagt for en rekke nye måter å formidle stoff på i en slik prosess og nye typer oppgaver. Men man får også muligheter for å knytte sammen aktiviteter gjort før samlingen – f.eks. holdningsmålinger, idéprosesser osv. – inn i læringen, samtidig som data fra selv duk- og iPad-arbeidet enkelt kan sendes videre og brukes etter at dialogprosessen er avsluttet.

Er dette første skritt på veien til en heldigital dialogduk? Her er et par bilder fra denne løsningen: