To ulike perspektiver på hva kunnskap er, kan forklare stort sett alle forskjeller når det gjelder tilnærming til læring i organisasjoner. Det ene perspektivet behandler kunnskap omtrent som en vare, det andre som noe som ikke kan sees uavhengig av kontekst.

De to perspektivene er utmerket beskrevet og satt opp mot hverandre i Donald Hislops bok Knowledge Management in Organizations. A Critical Introduction (Oxford University Press, 2005 – link til Amazon her). Han drøfter også en rekke andre aspekter ved temaet kunnskapsledelse, og for den som ønsker en bred (og kritisk) innføring er dette en bok som absolutt kan anbefales.

La oss imidlertid holde oss til de to perspektivene i denne omgang og bevege oss inn i epistemologien, det vil si filosofien om kunnskapens natur.

Det objektivistiske perspektivet

I dette perspektivet sees kunnskap som en vare/et objekt, i den forstand at den kan eksistere uavhengig av mennesker og i en kodifiserbar form (uttrykkes gjennom data som tall, ord, bilder, lyder etc.). Kunnskapen kan lagres i dokumenter, diagrammer, IT-systemer etc. En viktig underliggende antakelse for et slikt syn, er at språk kan ha en fast og objektiv mening, og at det er en direkte ekvivalent mellom ord i seg selv og det de uttrykker.

Det objektivistiske perspektivet erkjenner at det finnes taus kunnskap, det vil si kunnskap som ikke er uttrykt i en kodifisert form, som er subjektiv, personlig, kontekstspesifikk og derfor vanskelig å dele. Men taus kunnskap er bare interessant i den grad den gjennom ulike konkrete prosesser kan ”konverteres” til eksplisitt kunnskap.

Eksplisitt kunnskap kan relativt enkelt deles gjennom en avsender-mottaker-modell: Jeg vet noe som du ikke vet, jeg uttrykker det jeg vet i en eller annen konkret form (f.eks. et notat), og når du får, leser og forstår notatet, er kunnskapen blitt din også. Denne delingen trenger ikke skje direkte. Kunnskapsbærende informasjon kan f.eks. mates inn i et IT-system, hvor den aggregeres, sorteres og raffineres til en ny form, og gjøres tilgjengelig for mange, uavhengig av tid, rom og kontekst.

Det praksis-baserte perspektivet

I dette perspektivet sees ikke kunnskap som et kodifisert objekt. Her vektlegges i stedet i hvilken grad kunnskapen er ”innkapslet” i og mer eller mindre uløselig knyttet til praksis (f.eks. utførelsen av bestemte arbeidsoperasjoner). Siden ingen andre enn mennesker kan være bærer av en praksis, er kunnskap i dette perspektivet sosialt konstruert og innkapslet i mennesker og kulturer.

Det praksis-baserte perspektivet legger stor vekt på taus kunnskap og mener at den tause og den eksplisitte kunnskapen er nært og gjensidig knyttet til hverandre. Av dette følger, som noen teoretikere har utledet, at kunnskap ikke er noe mennesker har, men noe de gjør. Kunnskap er ikke annet enn informasjon før vi tar det i bruk på et eller annet vis, men når vi tar den i bruk fletter vi den sammen med mye annen kunnskap vi har og som vi i større eller mindre grad ikke vil være bevisst; den tause kunnskapen.

Mester-svenn læring er et ofte brukt eksempel for dette perspektivet. Mesteren kan fortelle, forklare og vise, men svennen må som regel gjennom mye øvelse før han/hun har gjort kunnskapen til sin, innkapslet i det de kan fra før av. Og vel så viktig som det mesteren sier, er det mesteren ikke sier, men demonstrerer gjennom utallige – og ofte ubevisste – tilnærminger, grep, holdninger etc.

Med utgangspunkt i det praksis-baserte perspektivet, blir kunnskapsdeling gjennom dokument- og IT-systemer i beste fall en øvelse av begrenset verdi. Det er rett og slett så mye kunnskap i f.eks. en organisasjon som ikke lar seg fange opp i slike systemer, og selv den vi klarer å fange kan vanskelig overføres løsrevet fra den praksis den ble skapt i. Kunnskapsdeling er en prosess som involverer to eller flere mennesker som aktivt konstruerer mening sammen.

Who’s side are you on?

Det objektivistiske perspektivet står ganske sterkt i moderne arbeidsliv. Det har nok mye å gjøre med at vi har vent oss til å tro på at stadig bedre IT-systemer og –verktøy kan løse stadig flere utfordringer. Så når informasjonsteknologien lover at den kan spre kunnskap i bedriften effektivt og rimelig gjennom en kabel, vil vi gjerne tro på det, og da må vi også tenke på kunnskap på en måte som gjør at den passer til systemene.

Knowledge Management-verktøy som systematiserer og tilgjengeliggjør store mengder kunnskapsbærende informasjon, er ”hot”. E-læringens popularitet må sees i det samme perspektivet; det er informasjon som i sin grunnleggende idé er løsrevet fra mennesker og kontekst. Og vi trenger ikke se langt før vi finner en rekke andre spor i arbeidslivet på at den objektivistiske tenkingen i sterk grad preger vår tilnærming til læring. Men det er tung forskning som viser store svakheter ved en slik tenking.

Det er fort gjort å falle ned i en for eller mot-tenking her. Selv har jeg – som i utgangspunktet står fjellstøtt i overbevisningen om at mennesker lærer best i fellesskap – en tro på at ulike IT-systemer KAN ha en betydelig verdi. Vi må bare ikke tro at effektiv informasjonstilgang i seg selv er en tilstrekkelig betingelse for læring. Vi må kople input og prosess, og skape arenaer for læring hvor folk både mottar og er i interaksjon med hverandre. Dette er et arbeid som har sin pris, men det har også sin pris å investere i teknologiske løsninger som bare har en svært begrenset effekt.