Fra MEMEX til konnektivisme

En ingeniør frustrert over for mye informasjon og for lite tid, laget i 1945 konseptet til en maskin som foregrep WorldWideWeb. Kan hans ideer si oss noe om hvordan vi vil lære i framtiden?

I 1945 var Vannevar Bush en kjent skikkelse i USA, som en av initiativtakerne til Manhattan-prosjektet, som utviklet verdens første atombome. Men ingeniøren med doktorgrad fra MIT, hadde mange jern i ilden. Som forskningsadministrator så han hvordan en akselererende satsing på forskning førte til at antall forskere, forskningsprosjekter og forskningspubliseringer steg raskt. Bunken med uleste forskningsartikler steg nærmest fra uke til uke på mange forskeres kontorer. Så mye nytt og spennende skjedde, og i takt med det også frustrasjonen over ikke lenger å klare å holde oversikten.

Bush tenkte: Kan en maskin hjelpe meg og andre å vinne tilbake oversikten? Han lagde faktisk konseptet til en slik elektromekanisk maskin og kalte den MEMEX, en sammentrekning for ”memory index”, altså en indeksert oversikt over ”alt” det brukeren visste eller informasjon vedkommende hadde.

Bush’ egen tegning av MEMEX.

Maskinen ble aldri konstruert, men Bush publiserte en artikkel i The Atlantic Monthly om sin idé, med tittelen ”As we may think” (se en god Wikipedia-artikkel om Vannevar Bush og hans ide). Så ble det hele glemt, nesten. Men da andre begynte å eksperimentere med de første digitale hypertekst-systemene, var det nettopp med inspirasjon fra bl.a. Bush’ konsept. Og derfra gikk veien raskt videre til WorldWideWeb ble lansert. Slik har mannen fått en liten, men ikke ubetydelig plass i internetts historie.

Til 50-årsjubileet for Bush’ artikkel ble det for øvrig laget en … tja, slags simulering av hvordan maskinen kunne ha fungert. Denne ligger nå på YouTube:

Konnektivisme – det du vet og det du kan finne ut

Vi vet alle hva som siden skjedde etter WWW… De siste femten årene har informasjonstilfanget eksplodert i et gigantisk eksponensielt kvantesprang. Ei hand i været de som mener at de klarer å holde seg oppdatert om hva som skjer innenfor sitt fagfelt og som ikke stundom kjenner avmakt over alt spennende de tror de går glipp av! Dette er og vil for alltid være en kamp mot vindmøllene.

Så hvordan tenker vi læring i den nye tid, når skole, utdanning og opplæring i arbeidslivet aldri kan gi oss mer enn en flik av innsikt i all den nye kunnskap som stadig utvikles? I korthet kan vi si at den formelle delen av vår læring nå og framover vil handle om to ting: Om å tilegne seg en nødvendig minste basiskunnskap OG å utvikle ferdigheter i å søke, sortere, filtrere og nyttiggjøre seg kunnskapsbærende informasjon fra andre kilder. Vi må lære å bli våre egne læringsarkitekter, som søker informasjon og konstruerer sammenheng og mening mellom det vi allerede vet og det nye vi får vite.

Dialogen med andre mennesker – på tomannshånd, i grupper, i nettverk av ulike slag, i sosiale medier, og så videre – er viktig her, men stort sett er vi overlatt til oss selv i dette arbeidet. Og her trenger vi modeller og ikke minst verktøy å støtte oss på.

Jeg synes det er nyttig å skjele til den relativt nye teorien om konnektivisme for å forklare hvordan vi må tenke læring framover, både i skole og i arbeidsliv. Opphavet til denne teorien er kanadiske George Siemens – forsker ved Athabasca University – artikkel i 2004 om ”Connectivism: A Learning Theory for the Digital Age”. Her er hele artikkelen.

I korte trekk går konnektivisme ut på følgende (her støtter jeg meg til Arne Krokans nylig utkomne og utmerkede bok ”Sosiale medier i læring”):

  • Kunnskap er ikke bare det du vet (know-how), men kan også det du har kapasitet til å finne ut gjennom ditt nettverk (know-where).
  • De ulike ressursene i nettverkene er noder.
  • Ressurser kan være andre personer, nettbaserte ressurser og ulike digitale tjenester.
  • Læring finner sted når vi oppdager ressurser og knytter forbindelsene mellom de ulike ressursene i nettverket.
  • Målet i konnektivismen er å etablere egne personlige læringsnettverk, finne aktuelle ressurser og integrere disse.

Hjernebank fra Vesterålen

Det ligger i sakens natur at vi stort sett er overlatt til oss selv – som jeg sa ovenfor – i arbeidet med å utvikle og røkte vårt personlige læringsnettverk, i hvert fall i det øyeblikket vi er ferdig med skole og utdanning. Og det gir oss store utfordringer. Som den teknologioptimistiske pragmatikeren jeg er, leter jeg etter verktøy som kan hjelpe meg – en slags moderne utgave av MEMEX. Men finnes det?

Jeg leter fortsatt, men for noen år siden var jeg faktisk borti et nettverktøy som faktisk hadde i seg noe av det jeg søker, uten at jeg den gang helt klarte å se det. Programmet heter ”BrainBank” og ble utviklet av firmaet Cerpus fra Vesterålen. Kunnskapsdepartementet betalte en stor del av utviklingskostnadene for dette, med tanke på at dette var noe skolen kunne bruke. Og det ble faktisk tatt i bruk i noen få skoler, uten at jeg vet hvilke erfaringer man gjorde.

Tanken bak BrainBank var å bruke det som et slags digitalt tankekart hvor elevene innenfor de ulike fagene skrev korte sammendrag, stikkord og lenket opp ressurser om det de hadde lært, og så trakk forbindelseslinjer mellom disse nodene. Tankekartet skulle følge elevene gjennom hele skoleløpet og slik ville det etter hvert ekspandere til en kjempestor infrastruktur over alt – eller mye i hvert fall – av det de hadde lært.

Nå ser det dessverre ut til at BrainBank er mer eller mindre borte fra markedet. Om det ville ha fungert for mine behov, vet jeg ikke. Jeg må dessuten i ærlighetens navn tilstå at det ikke er sikkert jeg alltid ville tatt meg tid til å bruke et slikt verktøy. Ofte ville jeg nok bare funnet, skummet innhold og gått videre. Det er slik vi forholder oss til det meste av informasjonen rundt oss, men dette er også kilden til vår følelse av å drukne i informasjon og ikke kunne nyttiggjøre oss den.

1 KOMMENTAR

  1. Tilbaketråkk: Framtidens kunnskapsarbeid og kompetansebehov | YtreVenstre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.