Gjesteblogg: Når skal vi lære?

Av Inger Eline Romungard, spesialrådgiver kompetanse i Finansforbundet

///

En gang i ny og ne bør du stille deg spørsmålet  ”10 år frem i tid – har jeg den kompetansen samfunnet og arbeidsgiverne etterspør?” For mange av oss er svaret ” vet ikke”.

I løpet av få tiår har behovet for læring og kompetanse endret seg dramatisk. Det merker lærerne i barneskolen, professorene på universitetet – og ansatte i organisasjoner og bedrifter.

Som lærer i barneskolen på 1960-tallet kunne du være ganske sikker på at den kunnskapen du fôret barna med hver dag kom til å være relevant om ti år, 20 år og 30 år. Det barna på barneskolen lærer i dag, eller det studentene ved universitetet lærer, kan man ikke være sikker på fremtidig relevans av. Til det utvikler samfunnet, teknologien og miljøet seg i altfor raskt. Det samme gjelder for de som allerede er ute i arbeidslivet. Man kan ikke være sikker på at den kompetansen man innehar etter endt mastergrad i 2014, er kompetansen man trenger i 2030.

Hva skal vi gjøre for å henge med i denne utviklingen?  Det finnes ikke noe fasitsvar. Likevel kan vi si med ganske stor sikkerhet at det er lurt å gi elever, studenter og de som allerede er i arbeidslivet kunnskap om læren om å lære. PISA-guru Andreas Schleicher sa følgende på årets NHO-konferanse ’Læringslivet’:

”Google knows everything”.

Spørsmålet er hvordan den som Googler er i stand til å bruke og sortere informasjonen. Å ha god metodikk og et kritisk blikk er essensielt, og hindrer oss fra å drukne i det utviktige eller tro på informasjon som er gal.

Arbeidsgivere og myndighetene bør jobbe sammen om flere og bedre kompetansefremskrivinger. Det betyr at man etter beste evne vurderer hvilke behov samfunnet og arbeidsgiverne har for kompetanse i et 10 – 20-års perspektiv. SSB gjør denne jobben i ny og ne og har akkurat funnet ut av vi i 2030 (alt annet likt) kommer til å mangle 25.000 lærere, 30.000 helsearbeidere og 16.000 ingeniører. Samme rapport sier at vi per 2030 vil ha 47.000 for mange utdannet innen økonomifaget. Dersom dette slår til har vi et problem, og det er viktig at morgendagens studenter kan ta informerte valg om utdanning. Det er ikke slik at alle bør ta utdanning som de ikke egentlig brenner for, men vet at de får jobb innenfor. Men alle bør få vite hvilke muligheter som sannsynligvis er i arbeidsmarkedet etter endt utdanning.

For de som allerede er i arbeidslivet er kompetansefremskriving viktig fordi det kan bidra til at ansatte gjøres oppmerksom på hvordan de bør endre sin kompetanse for å være attraktive arbeidstakere gjennom hele yrkeslivet.

Det siste vi bør arbeide for er å legge til rette for muligheten for etter- og videreutdanning – livslang læring. Tenk om vi kunne snu tankegangen rundt utdanning og ikke lenger tenke at man må være ferdig utlært når man kommer ut i arbeidslivet i en alder av + – 30 år.

Hva med å skaffe en grunnutdanning, komme ganske tidlig ut i arbeidslivet, og deretter ha mulighet for å videreutdanne seg når det er behov for det. Sosiolog Ivar Førnes sier: ”Lang utdanning er ikke det samme som å ha riktig kompetanse”. Hvis dette perspektivet vedsettes blir det viktigere hva du kan enn hvilken utdanning du har. Man kan tenke seg at dette vil medføre at ansatte i større grad har en kompetanse som er tilpasset arbeidsoppgavene, vi får folk raskt ut i arbeid og ansatte kan være attraktive i arbeidsmarkedet gjennom hele yrkeslivet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.