Den tysk-amerikanske psykologen Kurt Lewin sa at ingenting er så praktisk som en god teori. Så hva kan vi bruke pedagogikkfagets grunnsteinsteorier til – behaviorismen, kognitivismen og konstruktivismen?

Teorier kommer og går i alle fag. Noen overlever ikke møtet med nyere forskning. Noen mister sin relevans og forsvinner inn i solnedgangen. Men så har vi også de som viser sin slitestyrke ved hele tiden være i utvikling og ta opp i seg nye ideer og trender.

”De tre store” i pedagogikken er, om enn i litt ulik grad etter hvert, teorier som har vist en slik slitestyrke. Vi møter dem imidlertid sjelden med navns nevnelse i hverdagen. Få, om noen, skriver f.eks. i prosjektforslaget sitt at dette er bygd på et konstruktivistisk syn på læring. Men hver på sitt vis er de likevel med på å forme tenking om læring, også i det praktiske liv

Disse tre ismene har det til felles at de ikke er enkeltstående teorier med klare grenser, men konseptuelle rammeverk som beskriver hvordan informasjon absorberes, behandles, lagres og brukes videre i den hensikt å lære (se Wikipedia om læringsteori). Hver av de er også forgreinet i en rekke ulike retninger. For alle tre er det imidlertid en kjerne vi kan bruke til å trekke tydelige skillelinjer.

Framstillingen nedenfor bygger i hovedsak på artikler fra Infed (en fantastisk database med artikler om læring!) og Wikipedia.

BEHAVIORISME

Behaviorismen har sine røtter i psykologifaget, hundre år tilbake i tid, med blant annet Ivan Pavlov (yep, han med hundene!) som en forløper. Den behavioristiske skolen startet med John B. Watson, som avviste at vi kunne vite noe om de indre erfaringer i et menneske. I stedet, argumenterte han, måtte psykologifaget begrenses til studiet av atferd. Derav kom stimuli-respons modellen, som brukt i læring har kommet til å handle om å gi bestemte eksterne stimuli til mennesker for å få dem til å endre atferd i en bestemt, ønsket retning.

Behaviorismen gjør tre antakelser om læring:

• Observerbar atferd er det viktige, ikke interne tankeprosesser. Læring manifesteres gjennom endring i atferd.
• Miljøet former ens atferd; hva man lærer er bestemt av elementer i miljøet, ikke av den lærende selv.
• Kjeding av hendelser og forsterking er sentralt for å skape læring.

Les mer på Infed eller Wikipedia.

KOGNITIVISME

Kognitiv læringsteori ble utviklet på 1960-tallet av gestaltpyskologer som en direkte kritikk av behaviorismen. Kognitivismen bygger på synet at mennesket er et aktivt handlende vesen i læringsprosessen, og ikke bare et reaktivt (som reagerer på ytre stimuli) som i behaviorismen. Det var kognitivismen som innførte skillet mellom informasjon og kunnskap. Informasjon kan overføres, mens kunnskap oppstår når et menneske setter ny informasjon i sammenheng med allerede eksisterende kunnskap.

James Hartley har trukket opp et sett prinsipper for kognitiv læringsteori:

• Instruksjon/undervisning og læremateriell må være velorganisert og tydelig strukturert. Det skal vise de logiske relasjonene mellom ulike nøkkelbegreper og konsepter.
• De perseptoriske (sanselige) egenskapene ved framstillinger og oppgaver er viktige. Mennesker vil oppfatte og reagere ulikt på det de møter. Framstillingsform blir derfor viktig i seg selv.
• Forkunnskaper og tidligere erfaringer er viktig hos deltakerne. Det nye må passes inn med det som allerede er der hvis det skal bli lært.
• Mennesker har ulike læringsstiler, det vil si bestemte former, metoder og framstillingsformer som vi lærer raskere av enn andre. Disse forskjellene vil påvirke læringsutbyttet fra et bestemt opplegg.
• Tilbakemelding til den lærende på tester og øvelser skal ikke være en enkel beskjed om rett/galt, men ytterligere informasjon som bidrar til forståelse.

Les mer på Infed eller Wikipedia.

KONSTRUKTIVISME

Navnet på denne teorien kommer fra en tenking om at mennesket konstruerer sin egen kunnskap gjennom aktivitet og prosesser som resulterer i læring. Noen har feilaktig tolket dette slik at læring med en konstruktivistisk tilnærming ikke trenger å være lærerstyrt, men det er feil. Undervisningen er definitivt strukturert og styrt, men også i stor grad drevet framover av deltakernes nysgjerrighet og interesse for læring.

Konstruktivismen vektlegger aktivitet og utforsking, men også refleksjon, alene og/eller i et fellesskap av lærende. Dette kan også gjerne være en metarefleksjon, altså en refleksjon om læringsprosessen i seg selv. I sosialkonstruktivismen vektlegges læring som et sosialt samspill; en interaksjon mellom individer.

Konstruktivismen har i motsetning til de to andre en mer mangefasettert opprinnelse. Sentrale bidragsytere har vært filosofen og pedagogen John Dewey, filosofen og psykologen Jean Piaget og psykologen Lev Vygotskij.

Les mer her, på Infed (om sosial læring) eller Wikipedia.

Konnektivismen – en utfordrer?

”De tre store” har det til felles at de ble til før Internett åpnet dører til helt nye måter å skape, dele og bruke informasjon på. Med web 2.0 har vi også fått sosiale medier, hvor bare fantasien setter begrensninger for hvordan mennesker – også med det formål å lære – kan interagere med hverandre uten å sitte ansikt til ansikt. Har pedagogikkens grunnteorier fortsatt gyldighet i en slik virkelighet?

Dette spørsmålet var utgangspunktet for den canadiske forskeren George Siemens da han i 2004 skrev artikkelen ”Connectivism: A Learning Theory for the Digital Age”. Og svaret hans var langt på vei et nei.

Grunnsteinen i konnektivismen er at mennesket nå er i en tilstand hvor vi bare selv kan litt av det vi egentlig trenger å vite for å gjøre jobben vår, og hvor vi er helt avhengige av et vell av andre kilder. Da blir det å vite hvor like viktig – og kanskje viktigere – enn akkurat hva du i øyeblikket kan. Siemens kaller dette know-where (i motsetning til know-why og know-what), altså kunnskap om hvor du finner kunnskap når du trenger det.

Alle de menneskelige og digitale kildene som er tilgjengelige for DEG er noder i et nettverk, og dette nettverket utvider du kontinuerlig. Kapasiteten til å lage forbindelser mellom nodene og derigjennom forstå mønstre, er avgjørende for å lære i informasjonssamfunnet. Se for øvrig tidligere artikkel på bloggen om konnektivismen.

Jeg mener at konnektivismen er veldig spennende og at den bærer i seg roten til etter hvert å kunne bli en nyttig plattform for pedagogisk utviklingsarbeid. Men jeg klarer ikke å se at konnektivismen underminerer pedagogikkens grunnteorier. Dette er teorier som står med en fot (eller mer) i psykologien, og menneskets hjerne er ikke så plastisk at den har forandret seg vesentlig etter at informasjonsteknologien inntok en dominerende plass i våre liv. Teoriene er dessuten ikke hugget i stein, men utvikles hele tiden for å tilpasses nye behov og rammebetingelser. Konnektivismen, for eksempel, mener jeg er en teori med stor relevans når vi skal utforske hvordan sosiale medier kan brukes i læring.

Ja, de lever

Tar man tilfeldige stikkprøver blant alle de kompetansetiltakene som finnes i arbeidslivet, vil man se at alle de tre ismene er høyst levende, selv om det altså ikke finnes noen slik teoretisk begrunnelse bak løsningsutformingen. Mye av den klassiske, konseptbaserte e-læringen – og de tradisjonelle klasseromskursene – vil jeg for eksempel si hviler tungt på et behavioristisk syn på læring. Moderne lederutviklingsprogrammer derimot, bygger på et mer kognitivistisk og kanskje aller helst konstruktivistisk syn.

Det som er sikkert, er at det ikke finnes noe entydig rett eller galt her. En isme er en måte å se pedagogiske utfordringer på som ikke nødvendigvis utelukker alle andre perspektiver. Kanskje er dette til syvende og sist et slags religiøst spørsmål: hva tror du på?

En annen ting er at hvis vi først kjenner ismene og forstår hvilke føringer de faktisk gir, kan valget mellom dem gi ganske store utslag i løsningsdesign i konkrete prosjekter. La meg ta et eksempel. I et prosjekt er det satt opp krevende ferdighetsmål, og den nærmere vurderingen er at det er behov for simuleringsbasert trening i en eller annen form:

• Med en BEHAVIORISTISK tilnærming vil selve simuleringsøvelsen være hovedfokus. Det vil bli vektlagt å gjøre denne spennende og engasjerende, og alt etter behovet vil det gjerne bli lagt opp til flere repetisjoner for å forsterke innlæringen, gjerne med litt vri slik at det ikke bare blir gjentakelse. Simuleringsøvelsen er i seg selv tilstrekkelig for å skape læring, og det er lite vekt på hva som skal skje før og etter selve øvelsen.
• Med en KOGNITIVISTISK tilnærming vil det bli lagt mye vekt på det som skjer før og etter simuleringen, for å aktivisere de lærendes forkunnskaper i møtet med de nye erfaringene de skal få gjennom øvelsen. Siden kognitivisten er så opptatt av læringsstiler og at folk er til dels ganske forskjellige her, vil det bli lagt vekt på muligheter for å velge ulike former på simuleringen, ulike roller etc. Og kanskje er simulering ikke den riktige veien i det hele tatt for en del av de lærende, som vil nå læringsmålet best på andre måter?
• Med en KONSTRUKTIVISTISK tilnærming skal simuleringsøvelsen helst være mer åpen enn i de to andre ismene. Man søker å unngå et rent stimuli-respons fokus og er opptatt av at de lærendes nysgjerrighet og egne vurderinger skal påvirke forløpet. Selve simuleringen er dessuten mer å regne som et ”råstoff” for den systematiske refleksjonen etterpå, individuelt eller – aller helst – i et fellesskap av lærende. Generelt vil konstruktivisten være opptatt av å bygge simuleringen inn i en prosess av elementer og pedagogiske grep som bygger opp mot målet for læringen.

Og til slutt: hva tror jeg på?

Da jeg begynte å jobbe med pedagogisk utviklingsarbeid, hadde jeg ingen kunnskap om noen av ismene. Arbeidet handlet om å finne gode praktiske løsninger på behov, løsninger som jeg og mine samarbeidspartnere og oppdragsgivere hadde tro på og som vi kunne gi en rimelig plausibel begrunnelse for. Etter hvert har jeg lest en del pedagogisk teori, gjort mange erfaringer og reflektert over hva som fungerer, hva som ikke fungerer og hvorfor. Over tid har jeg dannet meg en slags pedagogisk grunntenking som jeg tar med meg inn i nye prosjekter og som, må jeg si, er en viktig praktisk hjelper for meg.

Skal jeg sette en merkelapp på denne grunntenkingen, er det konstruktivisme, nærmere presisert som sosialkonstruktivisme. Jeg er overbevist om at effektiv læring handler om å skape prosesser hvor vi bruker mange ulike typer ”påtrykk”, hvor nysgjerrighet og iboende utforskertrang stimuleres, og hvor det er bygget inn rom for dialog og systematisk refleksjon. Jeg tror de aller fleste lærer best i sosiale fellesskap.

Men heller ikke jeg følger min grunnleggende overbevisning som en fundamentalist. Jeg møter prosjekter hvor jeg ser at det kan være enklest og best å bruke andre tilnærminger enn den konstruktivistiske. Og når jeg trener hund (jeg bruker en stor del av min fritid på å drive med redningshund) er jeg en nærmest rendyrket behaviorist. Så, når alt kommer til alt, er jeg kanskje først og fremst en pragmatiker…