Litt skeptisk til MOOC…

MOOC – Massive Open Online Courses – er ”hot” akkurat nå, og det snakkes begeistret om at du kan sitte i Tana eller på Fagernes eller hvor som helst ellers og ta kurs på Harvard, Stanford og MIT. Vel, det er en sannhet med store modifikasjoner.

I Aftenposten 14. mars er det spandert en tre siders artikkel på MOOC, med overskriften ”Her får hun hjelp av verdens beste lærere”. Historien er om en IT-konsulent som under svangerskapspermisjonen følger nettbaserte kurs i programmering ved amerikanske universiteter – gratis. En annen entusiast er NTNU-studenten som supplerer de vanlige studiene med MOOC, og sier: ”Åpne nettbaserte kurs er en helt unik mulighet til å kunne følge de drømmene man har og utvikle sine evner. Alle kan få gratis undervisning i verdensklasse.”

Dette er påstander som ikke holder vann, men først litt mer om hva MOOC er.

  • MOOC er altså åpne (gratis) nettbaserte kurs beregnet på store volumer og med liten eller – som regel – ingen oppfølging av lærere eller annet personell ved universitetene.
  • De fleste kursene distribueres gjennom ideelle, halv- eller helkommersielle portaler som Academic Earth, edX, Coursera og Udacity.
  • Undervisningen er stort sett videoopptak og/eller lydopptak av  forelesninger. I tillegg følger en del andre nettbaserte ressurser, som flervalgsoppgaver, quizer, andre videoressurser osv. Noen steder kan du også kjøpe bl.a. spesiallagde kompendier, tekstsammendrag og noen digitale læremidler.
  • Noen tilbyr brukerne å sende inn korte besvarelser på oppgaver. Disse besvarelsene rettes enten automatisk av programvare eller av andre studenter.
  • Noen universiteter tilbyr sertifikater – som regel for en billig penge – for brukere som har tatt de obligatoriske delene av kursene.

Utdanning – mye mer enn innhold

For det første: Amerikanske toppuniversiteter vil aldri finne på å gjøre noe så dumt som å gi bort sine rådyre prestisjeutdanninger gratis. De lever litt enkelt sagt av å holde nåløyet så trangt at de tiltrekker seg studenter som kan betale studieavgifter på opptil 250.000 pr år. Så det du som nettstudent får, er svært langt fra the real thing. Derfor får nettstudentene selvsagt heller ikke ta eksamen og få et ordentlig bevis på en grad. Harvard for eksempel vil aldri ta risikoen på at deres gode navn og rykte devalueres gjennom å sette godskjenningsstempel på tusener av studenter som aldri har vært i nærheten av deres campus-baserte kvalitetssikringssystem, med veiledning, kollokviegrupper, skriftlige vurderinger vurdert av høyst levende og dyktige fagfolk, muntlige presentasjoner og så videre.

Selvsagt kan du lære mye av å følge videoforelesninger med dyktige professorer på nettet, og jeg synes det er topp at universitetene gjør dette (jeg har selv en tid fulgt et slikt kurs i ”Colonial and Revolutionary America” på Stanford University). Men du er IKKE student på et Ivy League universitet. Det du får – hvis du får såpass engang – er et papir på har sett, hørt, lest og forhåpentligvis forstått et innhold produsert ved disse universitetene.

Å ta en høyere utdanning handler om veldig mye mer enn å ta til seg et faglig innhold gjennom forelesninger. Den faglige og personlige modningen skjer i stor grad utenfor auditoriene, gjennom alle de mulighetene for faglig og sosial interaksjon studenter i mellom og mellom studenter og lærekrefter som finnes på en campus. Dette er et aspekt ved høyere utdanning som jeg ikke kan se for meg skal være mulig å rekonstruere i digitale omgivelser i overskuelig framtid. I tillegg handler en utdanning ved et eliteuniversitet om viktig nettverksbygging; her treffer du mennesker som kan være avgjørende for din videre utvikling og karriere. Som de sier i England, er det ikke så viktig hva du har studert, så lenge det er ved Oxford eller Cambridge.

Nå skal det sies til MOOCs forsvar – i tillegg til at det alltids er noe å lære gjennom videoforelesninger – at noe av det viktigste de gjør er å inspirere folk til å gå videre med utdanning. For universitetene selv er det også et godt bidrag til merkevarebyggingen.

7 KOMMENTARER

  1. Jesper Havrevold

    Hei Øystein,

    Jeg kan forstå MOOC-skepsisen din, og det er klart at et nettbasert Harvard-kurs ikke vil tilsvare «ekte vare». Men så konservative som institusjoner i høyere utdanning har vært gjennom historien, er det svært velkomment at tungvekterne er de som tar steget mot en ny tid. Dette setter et enormt press på større institusjoner rundt i verden som utfordrer fagstoffet inn i en digital kontekst, med konkurrerende aktører fra både det private og det offentlige. Fenomenet er også såvidt blitt satt i sving, og allerede har det ført til lovendringer ang nettbasert eksaminering i California og utfordret de tradisjonelle modellene for høyere utdanning mer enn noen gang.

    Når det er sagt er det vanskelig å si hvordan dette vil utvikle seg. Selv om MOOC-tilbudene er meget omdømmebyggende, tjener ikke institusjonene penger på dette før en eksaminering er på plass. Noe som igjen setter fyr på utviklingen for digital eksamen. Således tror jeg ikke Harvard er fremmed for å tilby studiepoeng om studentene leverer tilfredsstillende arbeid, men at denne akkrediteringen naturligvis ikke vil tilsvare et Harvard-diplom. Det sosiale rundt et universitet er selvsagt en viktig del av en utdannelse slik vi kjenner den i dag, men det er også verdier som muligens tilhører et tradisjonelt utdanningssyn? Kanskje det vil dukke opp nye muligheter for nettverking, samarbeid og samhold i nye modeller. Likevel må vi per i dag skille mellom disse formene for studenttilværelser.

    I en tid hvor det går inflasjon i bachelor, master og doktorgrader, og plassen blir mindre på campusene rundt i verden, er det på høy tid at noen tør å tenke annerledes. Jeg er forbauset over hvor fort det har gått selv om kvaliteten på kursene som blir tilbudt er mildt sagt varierende, og dette er et tilbud som forhåpentligvis vil utvikle seg enormt i årene som kommer. Både med tanke på læringsressurser, evalueringsmodeller og generell kunnskapsdemokratisering. Jeg vil si at det er grunn til å være optimistisk med tanke på MOOC, som virker til å være det første fenomenet som har klart å skape disruptiv innovasjon samfunnets kanskje mest konservative sektor.

    • ytrevenstre

      Hei, Jesper

      Fra min side handler det nok mer om skepsis til hvordan MOOC hypes og markedsføres enn selve «konseptet». Jeg mener: Hvis det sitter mennesker der ute som tror at de virkelig tar et kurs på Harvard eller MIT, slik Aftenposten framstiller det, har de blitt lurt.

      Jeg synes det er spennende at de tunge aktørene i akademia vil tenke nytt om teknologistøttet læring. Det har ringvirkninger langt utenfor institusjonene selv. Og kanskje er det ikke så langt unna at vi kan ta digital eksamen, eller at mulighetene for dialog og samhandling over nett med lærekrefter og medstudenter blir så bra at det langt på vei kan oppleves som «the real thing». Men enn så lenge er en nettbasert universitetsutdanning, selv med digital eksamen, nødt til å bli en B- eller C-utdanning. Og da spørs det hva slags stempel universitetene skal sette på kandidatene. De kan ikke operere med to sett standarder for eksamensbevis.

      Vi vil ha et helt klart sjekkpunkt på når de store amerikanske universitetene mener at de har kommet så langt i teknologisk og pedagogisk utvikling at en nettbasert variant av et studium er likestilt kvalitetsmessig med campusvarianten, og det er den dagen de tar samme pris på de to studiene. Et universitet som Harvard har så mye å tape på å skitne til sitt rykte med å slippe ut kandidater de ikke kan gå helt god for, at det vil ikke skje.

  2. Jesper Havrevold

    «Men enn så lenge er en nettbasert universitetsutdanning, selv med digital eksamen, nødt til å bli en B- eller C-utdanning.»

    Per nå er dette naturligvis tilfelle, men vi aner ikke hvordan denne typen utdanning vil utvikle seg. Uansett er dette demokratisering av forskningsbasert kunnskap, og gir de som ønsker det en mulighet til å studere emner undervist av noen av de fremste på sitt felt. Jeg tror ikke det er en tallrik gruppe som forventer en genuin Harvard-opplevelse. Selv etter og ha lest Aftenposten-artikkelen.

    «Og da spørs det hva slags stempel universitetene skal sette på kandidatene. De kan ikke operere med to sett standarder for eksamensbevis.»

    Jeg tror ikke IVY-league universiteter vil nøle med å godkjenne besvarelser som tilfredsstiller krav ift kvalitet og kontrollaspekt. Det vil dessuten være en svært innbringende metode da studenter som er interessert i å ta eksamen nødvendigvis må betale. Evaluering koster. Det er selvsagt avhengig av hva slags fagfelt det gjelder, hvorvidt det lar seg gjennomføre digitalt. Når det gjelder hva slags papirer man ender opp med blir det spennende å se hva som skjer. Universitetet i Helsinki føyer seg inn i rekken som kombinerer MOOCs med akkreditering via Coursera, og gir nå studiepoeng for i emnet «Human-Computer Interaction»:

    http://www.cs.helsinki.fi/en/uutiset/72025

    En utfordring fra høyere utdanning slik den er i dag, er at om man skal få et diplom for en grad er man knyttet til en vertskapsinstitusjon. I dagens MOOC-verden shopper man kurs i histen og pisten. Det kan jo tenkes at man kan skreddersy en bachelorgrad som kvalitetssikres av institusjonene gjennom Coursera, og at diplomet kommer derfra som privatskole, men at institusjonen står oppført ved siden av hvert kurs. Det er kanskje vanskelig å se for seg at man kan motta et offisielt harvard-diplom, men et diplom som inkluderer Harvard-kurs tror jeg vi får se om ikke så altfor lang tid.

    Eller hva tror du?

    • ytrevenstre

      Jeg har nettopp minnet meg selv på IKKE å være SKRÅSIKKER om noe som helst når det gjelder den digitale utviklingen. Ellers risikerer man fort å bli latterliggjort som den næringslivstoppen som i 1999 mente at internett bare var et blaff.

      Så, altså, jeg holder døren åpen for at digitaliseringen innen global høyere utdanning kan skje raskt de nærmeste årene. Akademia – stort sett alle institsujoner i stort sett alle land – har hittil beveget seg svært langsomt, men KANSKJE kan de erfaringene man nå gjør seg rundt MOOC være med på å akselerere utviklingen. Rart med det, når det er utsikt til å tjene penger, kan selv flodhestene te seg som antiloper…

      Men: Enn så lenge tror jeg det ennå vil ta lang tid før noen klarer å replikere en topputdanning fra et Ivy League-universitet på nettet. Det du klarer å skrive på en eksamensbesvarelse er jo bare en liten del av den markedsverdien som du tar med deg ut i samfunnslivet etter endt utdanning. Sosialisering inn i et tanke-, verdi- og kultursett er i mange tilfeller vel så viktig, for ikke å snakke om ditt kontaktnett. Så legger vi på den intellektuelle modningen du får i alminnelighet ved å oppholde deg over lengre tid i et særdeles oppegående miljø. Og så videre, og så videre. Den forrige direktøren for Guinness-bryggeriet hadde doktorgrad på en avhandling om victoriansk poesi. Selvsagt fullstendig irrelevant for ølbrygging, men: Han hadde graden fra Cambridge…

      Disse tingene er det som gjør at en Harvard-kandidat er så veldig mye mer enn sitt eksamenspapir, og grunnen til at jeg nettopp tror disse universitetene vil nøle lenge før de deler ut fullverdige grader til nettstudenter. Men jeg tror sikkert, som du skriver, at man vil få anledning til å ta enkeltkurs herfra inn i diplomer fra andre institusjoner – som kanskje har mindre å tape.

  3. Tilbaketråkk: Liten teori med store konsekvenser | YtreVenstre

  4. Tilbaketråkk: Nettlæring som endringsagent? | YtreVenstre

  5. Tilbaketråkk: Nettet er ikke nok | YtreVenstre

Legg igjen en kommentar til Jesper Havrevold Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *