Teknikker for refleksjon

Handling + refleksjon = læring. Det ideelle læringsmiljøet gir tilstrekkelig tid til både input, arbeid med stoffet og refleksjon. Men innholdspresset er ofte så stort at vi ofte ender opp med å kutte refleksjonen, slik at den ønskede læringen likevel ikke skjer.

At refleksjon er nødvendig for å skape læring, er en udiskutabel påstand. Dette er vel dokumentert gjennom forskning og et nøkkelelement i flere populære læringsteorier, som f.eks. Kolbs erfaringslæringsmodell, Mellanders læringskjede og Donald Schöns teori om den reflekterte praktiker. Men hva er refleksjon og hvordan setter vi i gang de prosessene som leder fram til (god) refleksjon hos den lærende?

Jeg skal i denne artikkelen se på teknikker vi bruker for dette, enten det skjer i klasserommet, via medier eller i arbeidet. Men først litt om refleksjonens vesen.

Hva er refleksjon?

I en britisk studie for noen år tilbake (Learning about reflection, i Journal of Advanced Nursing, 1998) så man på faktorer som var viktige for å lede sykepleierstudenter inn i sykepleieprofesjonen; til det punktet hvor de gikk fra å kunne fag til å bli profesjonelle, reflekterte (og kritiske) praktikere. Studien peker på én faktor som framhevet seg tydelig, nemlig den organiserte, systematiske refleksjonen studentene i mellom, særlig i etterkant av praksisopphold ved helseinstitusjoner. Refleksjonen bandt her sammen erfaringer (tilegnet gjennom handlinger og observasjoner) med teori (tilegnet gjennom undervisning og litteraturstudier), og løftet studentene viktige skritt fram mot den ønskede profesjonaliseringen.

Siden læring ofte er underbevisst, innser vi ikke at vi har oppnådd ny kunnskap før vi stopper og ”kontemplerer” over en bestemt aktivitet vi har vært gjennom eller en eller annen form for input som vi har fått. Refleksjonen er verktøyet for å få til dette; et verktøy for kritisk analyse, problemløsning, syntesering av motstående ideer, gjenkjenning av mønstre og konstruksjon av mening.

Refleksjon betyr imidlertid ikke at vi sitter i lotusstilling ”hypnotically humming mediative chants”, som det står i en interessant artikkel om refleksjon i magasinet TAP into Learning. Refleksjon kan være både aktiv og multi-modal, og viktige rom for refleksjon kan oppstå både før, under og etter aktiviteter, kryssende rundt viktige spørsmål som:

HVA: Hva har du lært? Hva nå? Så, hva betyr dette? Hva mener du om…?

HVORFOR: Hvorfor tror du dette nå?

HVORDAN: Hvordan har din kunnskap om temaet endret seg?

know_why

Så, hvordan gjør vi det?

Det finnes en lang rekke teknikker vi kan bruke for å sette i gang refleksjon hos den lærende. Felles for dem alle er at de har en spørsmålsstilling som utgangspunkt. Og så må et par viktige betingelser være på plass: 1) Det må være tid/rom for det. Refleksjonen skjer ikke spontant, som ved å trykke på en knapp. Ofte kan tanken i utgangspunktet være uklar, endog ubevisst, og trenger tid på å forme seg. Det må derfor ryddes rom, helt eksplisitt, i læringsprosessen for refleksjonen. 2) Det må være et klima for spørsmål og diskusjon; det må kjennes trygt å dele også de ufordøyde tankene og å nærme seg temaet via snirklete veier.

For mange er dialogen essensiell for å sette i gang refleksjon; vi må rett og slett artikulere i en prosess sammen med andre for å bringe tanken fra det ubevisste til det bevisste. Som det stod på et russekort jeg så:

Hvordan kan jeg tenke meg om før jeg snakker, når jeg ikke vet hva jeg skal si før jeg har sagt det?

For andre kan tilbaketrekking til den indre tankeprosessen være viktig for å skape refleksjon. For de fleste er det imidlertid ikke snakk om enten-eller.

Her er noen refleksjonsteknikker som kan brukes:

SKRIVE: Skrive et refleksjonsnotat, enten bare for en selv eller for å leses (og kommenteres) av andre også. Skrive på en wiki eller i et diskusjonsforum.

PRESENTASJONER: Å holde en presentasjon om et tema for andre deltakere eller kollegaer når man er tilbake på jobb, er en effektiv måte å tvinge seg selv refleksjon – bevissthet og stillingstaken – på. I vår medierte verden er det en rekke muligheter for at dette også kan skje via nettet.

DIALOG: Åpen/deltakerstyrt eller veiledet/lærerstyrt ansikt til ansikt i gruppe. Eller via f.eks. e-post eller en rekke muligheter i sosiale medier. (Et medium vil dog alltid legge mer eller mindre stramme føringer på hvordan dialogen kan foregå og hvilke tanker og prosesser det er mulig å uttrykke!)

PORTEFØLJE: I skolen har det en del år vært populært med såkalte porteføljevurderinger, hvor elevene i stedet for en stor prøve/besvarelse presenterer en mappe av ulike typer arbeider som dokumentasjon på sin læring. En litt mindre ”skolsk” variant av dette for de litt lengre opplæringsløpene i arbeidslivet, er å kreve av deltakerne at de skal ha bidratt i ulike aktiviteter: deltatt i en nettdiskusjon, postet et lenketips på en blogg, lagt inn et avsnitt i en wiki, svart på en flervalgstest, osv.

TEGNE OG FORME: Vi må huske at mange mennesker uttrykker seg dårlig gjennom ord, både skriftlig og/eller muntlig. Kan refleksjonen i stedet skje gjennom å tegne en idé, en prosess, et konsept? Eller kanskje formgi noe i stedet?

KVALITETSSIRKELEN: Kvalitetssirkelen har sine røtter i japansk industri. Teamet kommer sammen med jevne mellomrom for systematisk å reflektere rundt erfaringer man har gjort i arbeidet og forbedringer man kan gjøre. Her er det gode norske modeller å hente, fra prosjektet ”Taus kunnskap” i Rusmiddelomsorgen i Oslo (se tidligere artikkel).

INTERVJUER: Deltakerne intervjuer hverandre, skriftlig eller muntlig, fortrinnsvis to og to.

 

Er det noen som har flere teknikker å ta med på lista?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.